PÅ ET MØTE om ytringsfrihet i regi av den liberalkonservative tankesmien Civita for noen dager siden, ble norske offentligheter stemplet som både utrolig politisk korrekte, feige, harmoniserende og konfliktsky. Men disse underlige beskrivelsene blir motsagt hver dag og uke i norske avisdebatter og på offentlige møter – iallfall mange av dem som gjelder religion og integrering. Det skjedde også i går, på Venstre-politikeren Abid Q. Rajas «dialogmøte» om hat – hat mot, mellom og fra minoritetsgrupper. Til å være dialogmøte var det en ærlig og konfronterende seanse.
Kort sikt og lang sikt.
Det var karikaturstriden fra 2005/2006 som åpnet opp og luftet ut norske offentligheter i denne type diskusjoner. De er både ubehagelige og smertefulle på kort sikt, men med gode følger på litt lengre sikt. Fremfor alt er de nemlig indikasjoner på et rasjonelt samfunn som prøver å løse sine problemer ved åpne, harde debatter. Underveis blir det sagt mye vondt og uklokt. Det er faktisk prisen for ytringsfrihet i et fritt samfunn.
Siden begynnelsen av karikaturstriden for mer enn tre år siden har jeg for min del ment at det også er prisen for å leve i et mangfoldig samfunn, at man faktisk kontinuerlig vil stå i fare for å bli krenket og såret fra tid til annen, enten man er i minoritet eller ikke. Og grunnen? At man lever i et liberalt land som består av et utall kryssende tabuer og konfliktlinjer knyttet til både religioner og andre mektige samfunnsaktører. Redaktøren som i sin tid publiserte Muhammed-karikaturene, Jyllands-Postens kultur- og debattredaktør Flemming Rose, la vekt på dette under Civita-møtet.
Gjør andre til ofre.
Et annet moment fra Rose var også relevant for gårsdagens hatmøte: Minoriteter har ikke alltid rett, er ikke alltid ofre, slik mange gjerne vil ha det til i den klientskapende velferdsstaten.
For også minoriteter gjør av og til andre grupper til ofre, virket å være Rajas tanke bak det produktive dialogmøtet i Litteraturhuset i Oslo i går. Derfor var debattemaet ikke definert som hat fra storsamfunnet mot minoritetene, og den stigmatisering og stempling av muslimer som uten tvil eksisterer i dagens norske samfunnsklima, men derimot hat mellom minoriteter selv. Muslimen Raja hadde konkret lagt opp muslimers angivelige hat mot homofile og jøder som kjernetemaet.
Ingen norske muslimer som tok ordet syntes å bekrefte at det første – hat mot homofile – er et reelt problem. Slik tok de ikke på alvor den lesbisk gifte kvinnen som forklarte at hun føler seg for redd, når hun møter mannlige minoritetsgrupper på gaten i Oslo, til å gå hånd i hånd med sin kone. En irrasjonell frykt, mente en rekke muslimer som var til stede. Men homofile hører dessverre jevnlig om bekreftede, faktiske episoder der andre homofile er blitt trakassert, truet eller brukt vold mot i det offentlige rom i hovedstaden. De blir sjelden anmeldt.
Teori og praksis.
Da hjelper det lite at det reiser seg en lærd, akademisk innstilt muslim, siterer Koranen for å belegge at slikt er uislamsk og tegner et idealisert bilde av religionen. For de som spør snakker om en annen virkelighet, den som finnes ute på gaten. Og det i en situasjon der det norske Islamsk Råd ikke engang greier å ta stilling mot dødsstraff for «homofil praksis» (homofili i teorien er greit nok), men fortsatt venter på svar fra det europeiske fatwarådet i dette angivelig kompliserte spørsmålet ...
En 14 år gammel gutt kom frem med en relatert redsel – fordi han er ung jøde i Norge. Den som hadde gitt ham denne redselen akkurat i går var en 23 år gammel muslim som heter Mohammed Ali Chishti. Han var en av hovedinnlederne på det offentlige, direktesendte møtet og attpåtil spesielt invitert av Raja. Chishti har deltatt på de to tidligere dialogmøtene, først det om de voldelige opptøyene etter Gaza-demonstrasjonene i januar. Han var en av dem som ropte «død over jødene» i disse demonstrasjonene.
Han er veltalende og energisk. I går presenterte han – etter først å ha understreket at han kom til å provosere – rendyrket antisemittisme, jødehat og konspirasjonsteorier av en type som ellers sjelden kommer opp til overflaten i anstendige offentligheter i Vesten.
Symptom på et fenomen.
Abid Q. Raja visste på forhånd hva Chishti skulle si på gårsdagens møte om hat, og jødiske ledere visste likeens om det. Hva var så hensikten med å slippe til en som de fleste vil kalle en historieløs fanatiker? Jeg mente å kunne se én: Å motarbeide og nedkjempe holdninger og meninger vi frykter, i full offentlighet. Nå er langt flere oppmerksom på et fenomen de hittil bare har hørt om og kanskje bagatellisert. Den unge mannens jødehat, blottet for evne til å skille mellom norske jøders ansvar og staten Israels politikk, ble et symptom på et fenomen som finnes her til lands, i det minste i radikaliserte muslimske miljøer av unge menn født i Norge. La meg legge til: Hver eneste muslim som tok ordet i Litteraturhuset i går, tok krystallklar avstand fra uttalelsene hans. Chishti fikk heller ingen applaus, men ble møtt med buing.
I dette tilfellet er jeg enig med utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap), som også deltok i går: Det er håp for ham, men ikke for hans meninger og holdninger.
De er helt på grensen av hva et liberalt samfunn kan tåle, fordi det ikke skal skapes plattformer for ytringer som helt konkret ønsker å destruere det samme frie, liberale samfunnet. Ed Husain, forfatter av den norgesaktuelle boken Islamisten, påpekte i går at det å gi ekstremister slike plattformer var en av de største feil man gjorde i britisk integreringspolitikk på 1990-tallet.
Ord og handlinger.
Ord er ikke handlinger; ikke engang hatefulle ord er det. Grensen for ytringsfriheten går først ved tilskyndelser og oppfordringer til vold som konkret er ment å skulle iverksettes. Volden begynner først når ordene stopper, for å låne Flemming Roses formulering.
Derfor er det så stor grunn til å ha dyp tro på offentlig debatt.
Se også NYHET side 2
