Flittige bibliotekarer redder sjeler i mange norske bygder og byer, mener forfatteren og forleggeren Vidar Kvalshaug. I går lovpriste han sin egen bibliotekar Paula fra Averøy. Men hvem skal redde bibliotekene?

Kulturministeren har bebudet det en stund: Nå vil han ta et kjempeløft for norsk bibliotekvesen. Men det er vanskelig å få øye på noe som ligner et løft i de to stortingsmeldingene Ap-statsråden la frem i går: En om biblioteksektoren, en om digitalisering av kulturarven.

Riktignok hersket det en viss oppspilt stemning og smilende forventning blant bibliotekarene som kom til presentasjonen på loftet på Deichmanske på Grünerløkka i Oslo. Slik blir det når man har ventet på noe i halvannet år.

Det er et beskjedent felt, like lavmælt som hviskende bibliotekarer mellom reolene. Bibliotekene er en sektor der det finnes så godt som ingen forskjeller mellom partiene, derfor er det heller ingen politikere som bruker noe særlig med tid på dem. De siste tiårene har sektoren opplevd utlånssvikt, besøksnedgang og stengning av nær 500 filialer.

To milliarder.

Hittil har folkebibliotekene bakset i bakevjen også i Regjeringens kulturløft og sett lite av de to milliardene med ekstra midler som kulturfeltet er tilført siden de rødgrønne overtok. Ja, hele den norske biblioteksektoren har samlet en statlig og kommunal finansiering på størrelse med økningen i kulturbudsjettet – to milliarder kroner.

Det er en voldsom variasjon mellom norske kommuner i midlene brukt til folkebibliotekene; mange setter av ytterst lite. Én ting er klart: Større biblioteker fungerer mye bedre enn små. Derfor er det sunt og klokt at Regjeringen nå ønsker at flere kommuner i høyere grad samarbeider om bibliotekene etter en vertskommunemodell. Tvangssammenslåinger blir det ikke.

Giske vil opprettholde det viktige kravet om at det skal finnes et bibliotek i hver eneste norsk kommune, men vil bevilge motiverende, øremerkede midler (penger, rett og slett) hvis for eksempel fire kommuner med åtte bibliotekansatte slår seg sammen og sier at den filialen skal spesialisere seg på barnelitteratur, mens den skal være best på digitalisering. Slike grep styrker de lokale fagmiljøene, mener Giske. For 108 kommuner bruker mindre enn ett årsverk på biblioteket. Det blir det ikke mye kvalitet av. Men er det virkelig slik at det å slå sammen dårlig og dårlig plutselig skaper noe godt?

Digitale bokhyller.

Det er en krevende øvelse å finne frem til de punktene i bibliotekmeldingen som får følger for den enkelte bruker.

Ett av prosjektene er bokhylla.no, et prøveprosjekt der Nasjonalbiblioteket skal frikjøpe 50000 verker. Noe av det skal kunne skrives fritt ut av brukerne, mens annet skal kunne leses gratis på skjerm.

Det er en formidabel samlet digitaliseringsoppgave nettopp Nasjonalbiblioteket står overfor. Det finnes for eksempel 400000 boktitler i deres magasiner. Alt skal digitaliseres. Det kan lett koste en milliard, antyder Giske, men det blir billigere jo lenger man venter fordi teknologien blir bedre og «hjelper oss underveis», som han sier.

Han høres ut som PC-kjøperen som aldri greier å bestemme seg for når han skal kjøpe ny maskin, fordi de blir rimeligere og kraftigere for hvert år han venter.

Men Giske har selvsagt rett i at digitaliseringen av hele kulturarven er et av de viktigste og tyngste løft Norge nå må ta for å gjøre den tilgjengelig for fremtiden.

Å være tilgjengelig.

Det handler til syvende og sist om tilgjengelighet også når det gjelder bibliotekets fremtid. Det må være åpent om kveldene og i helgene, det må finnes masse kraftige pc-er der, alt av bøker, magasiner og aviser, gode sofaer, behagelige stoler, en kaffebar – i det hele tatt må flere biblioteker bli bedre fysiske og sosiale møtesteder. Ellers vil de tape konkurransen om tiden.

Bibliotekmeldingen gir noen svar på hvordan de kan vinne den, men er dessverre ikke den ambisiøse nasjonale strategien mange i Kultur-Norge har ventet så lenge på.