HVA KAN VOKSE UT AV EN RUIN? spurte forfatteren Marit Eikemo på en kulturminnekonferanse i Odda i Hardanger i helgen. Hun er oppvokst i Odda, engang en industriell dynamo for det nye, moderne Norge, nå i deep trouble med dramatisk nedgang i antallet arbeidsplasser og stadig synkende folketall.

Halve sentrum.

Et av stedets kjerneproblemer i Kulturminneåret 2009 er en fortid som samtidig er dyster nåtid: Det nedlagte Odda Smelteverk, tidligere utrustet med verdens største karbidovn, nå bare med bygninger til forfalls og en spøkelsestomt som dekker 170 mål – halve sentrum.

Jeg flyttet selv herfra for 22 år siden. Ikke bare den kjente, plagsomme lukten er borte siden konkursen i 2003, det samme er lyden av skapende industri i sentrum; stedets puls.

Ruinene etter smelteverket ligger der som et verkesår, midlertidig fredet, men stadig styggere å se på. Saken splitter ennå lokalsamfunnet: Ta vare på industriarven eller «rive rasket»? Er fredning av bygningene og vern av området nostalgisk, fortidsrettet mimring eller det mest fremtidsrettede som er tenkelig på et typisk norsk industristed?

Søker trolig UNESCO.

For noen få dager siden kom iallfall nyheten, halvveis i Kulturminneåret 2009, om at Miljøverndepartementet nå forbereder en søknad til UNESCO om verdensarvstatus for anleggene på industriplassene Rjukan/Notodden og Odda/Tyssedal. Disse stedene var pionerer i moderniseringen av Norge gjennom lokal vannkraft, utenlandsk kapital og tusenvis av arbeidere som skapte verdier i et århundre.

Nå er deres eneste verdi som industrielle minner. Det er det vanskelig å forsone seg med. Ingenting er så nedlagt som et nedlagt smelteverk. Høsten 2007 stemte oddingene nei til å søke UNESCO-status. Men flertallet var svært knapt og kommunestyret har nå benyttet sin rett til likevel å si ja til en UNESCO-søknad – med én stemmes overvekt. Et lunkent ja, med andre ord.

Nasjonal og internasjonal verdi.

For den norske industrihistorien er langt mer enn lokal eiendom, den er nasjonal og internasjonal kulturhistorie. Men foreløpig fremstår fabrikkanleggene innerst i Sørfjorden mest som en samtidsruin, på syvende året.

En del lokalpolitikere har derfor funnet seg en annen kampsak. De vil ha plassert en ny nasjonal skadeerstatningsenhet i Nav-systemet til Odda. Det er symptomatisk: Fra å bygge det nye Norge til å kjempe for et offentlig organ som er en uproduktiv del av velferdsstaten. Et par hundre statlige arbeidsplasser som kunstig åndedrett.

Noe nytt i det gamle.

Mer enn dét trenger industristeder i fritt fall nyskapende, privat næringsutvikling. En del av de unike gamle fabrikkanleggene kan nettopp romme dét, i stedet for nok en gang å rive alt og bygge bare nytt, det som har kvestet så mange bygdebyer.

I et presset lokalsamfunn er det imidlertid ikke lett å forestille seg de nå sterkt forfalne restene av en nedlagt hjørnesteinsbedrift som en del av verdensarven, ikke lett å forestille seg dem som en del av den lokale fremtiden. Dette må være det største pedagogiske dilemma når industrianlegg søkes fredet: Kulturvernforkjemperne ser en drøm, en del av befolkningen ser et traume å bli kvitt.

Konkrete planer.

Men kan et sted som Odda leve av historien? Nei, selv en eventuell UNESCO-status vil ikke føre med seg flere enn 20-30 jobber knyttet til industrihistorien. Kommuneøkonomien strekker ikke til for å investere opp mot 200 millioner for å sette 15 mål med industribygninger i stand, fra mindre hus i engelsk tegl til majestetiske, langstrakte ovnshaller. Noe av dette kan bli konferansesenter, konsertarena, skole og undervisningsarealer, butikkhaller, spisesteder, kontorer og fremfor alt historiske utstillinger og et nytt norsk industriarkiv for steder som ikke greier å ta vare på sine arkiver selv. Planene finnes.

Erfaring og kompetanse finnes også rundt Norsk vannkraft- og industristadmuseum i Odda og Tyssedal etter restaureringen av kraftanlegget Tysso som var selve grunnlaget for industrien.

Venter på støtte.

Hva er det som butter imot i Odda, når forutsetningene er så rikt til stede? For fire år siden, foran forrige stortingsvalg, lovet rikspolitikere i en debatt i Hardanger de hundretalls millioner som må til for å ta vare på det man kaller industriarv av nasjonal og internasjonal verdi. Så godt som ingenting er kommet.

I helgen kom derimot løftene igjen. Alle politiske partier lovet veldige midler til den lokale industriminnesatsingen, med unntak av Høyres Per-Kristian Foss, som edruelig nok ikke ville konkretisere noen sum. Etter seks år er bygningene som politikerne bruker så store ord om, heller ikke mer enn midlertidig fredet. Man venter på et endelig vedtak fra Riksantikvaren.

Sletter fortiden.

I mellomtiden er Odda nokså alene med sitt kjempeprosjekt. Stedet har en fortid når det gjelder å slette sporene fra den samme fortiden: For mer enn tredve år siden hadde kommunen latt en av Europas største trebygninger, Hardanger Hotell i sveitserstil, forfalle i årevis slik at den var blitt en fare for omgivelsene. Så rev man det, fordi bygningen var blitt en fare for omgivelsene. I dag er det taxiholdeplass og parkeringsplass der.

I Kulturminneåret 2009 vil flere lokalpolitikere jevne en del av de gamle fabrikkbygningene med jorden fordi de er så forfalne. Og Odda trenger nok stadig flere parkeringsplasser.

Her utspilles ordtaket om at de som ikke lærer av historien, vil gjenta den, tenker jeg, og henter bilen min på en tom parkeringsplass midt i sentrum.