DET ER KREVENDE å få grep om en av sommerens omfattende debatter, kalt «kulturkampen». Nå tenker jeg ikke på den partipolitiske debatten ved samme navn som en stor gruppe norske kulturarbeidere har blåst i gang mot Fremskrittspartiets kulturpolitikk. Nei, nå tenker jeg på den mer allmenn-ideologiske kampen en mindre gruppe unge menn (ja, de er alle relativt unge menn) har startet for å begrave kulturradikalismen i samfunnslivet.
Ta den alvorlig.
Venstresidekommentatorer har alt prøvd å diskreditere utenriksforsker Asle Toje, forfatter Aslak Nore og journalist Jon Hustad, tre av dem som har sluttet seg til «kulturkampen». Men det er grunn til å ta debattanslaget alvorlig, enten man liker det eller ikke. Det dreier seg om å tolke samfunnsutviklingen og å levere alternative sannheter om den. Konstruksjonen «kulturkampen» ble lansert i en Dagbladet-kronikk av Asle Toje for fire uker siden, med kritikk blant annet av naiv multikulturalisme i integreringspolitikken, for lave straffer for kriminalitet og for små krav til kunnskap i skolen.
Nye navn fra høyre.
Den såkalte kampen består etter min mening i at en viss venstresidekonsensus i samfunnsdebatten er blitt utfordret av stadig flere skarpt argumenterende og offensive debattanter til høyre for sentrum de siste år. En rekke nye meningsdannere finnes i det oppegående og nytenkende miljøet rundt det konservative tidsskriftet Minerva, ikke minst ansvarlig redaktør Torbjørn Røe Isaksen, kulturredaktør Kristian Meisingset og skribent Jan Arild Snoen. De trengs sårt i et land der «staten» er så allestedsnærværende at den ofte settes synonymt med «samfunnet».
Forresten, hvorfor ikke regne feminismekritikeren Hanne Nabintu Herland til kulturkjemperne, som Vårt Land-redaktør Erling Rimehaug foreslo i går? Eller Nina Karin Monsen, med sin motstand mot oppløsning av tradisjonelle familie- og kjønnsmønstre? Og hva med den konservative muslimen Mohammed Usman Rana, som vant Aftenpostens kronikkonkurranse om «Det nye Norge» i fjor, og slik startet et vesentlig ordskifte om hvor sekulært verdsliggjort Norge er?
Liberale og konservative, lyseblå og mørkeblå – en broket forsamling. De nye kulturkjemperne står for noe bredere enn et «opprør fra høyre», for i alt som gjelder integrering og religion går det konfliktlinjer tvers gjennom partiene. Deler av venstresiden snubler i sin tenkning om verdier og livssyn, og greier ikke levere overbevisende svar i de nye grunnlagsdiskusjonene om hva slags samfunn Norge skal være.
Folk eller elite?
Selv mener Asle Toje, som også er rådgiver for Frp, at kulturkjemperne er «folkets røst» og representerer flertallet. Den folkelige høyresiden, som han sier. Litt av et paradoks, Norge har knapt mer elitepregede og privilegerte personer enn disse unge mennene. Ja, kanskje er de vår tids parallell til borgerskapsbarna i AKP (m-l) som satte seg fore å veilede norsk arbeiderklasse på 70-tallet. Vi vet hvordan dét gikk.
Jeg tror kulturkjemperne har rett i en god del, men har tenkt for lite om andre punkter. «Kulturkampen» legger stor vekt på myke størrelser. Som assosiert kulturkjemper og forlagsredaktør Halvor Fosli sier: «Den nasjonale, patriotiske fronten er i framgang i Norge.» Ensidig vekt på verdispørsmål avleder oppmerksomheten fra harde temaer, som de økende økonomiske forskjellene og den ennå fraværende reelle likestillingen av kjønn, etniske minoriteter og funksjonshemmede. Sitter du i rullestol, er det meste av Norge utilgjengelig for deg.
Minoritetenes tyranni.
Både Toje, Hustad og andre av de unge mennene uttrykker stadig frustrasjon over den plass minoriteter har i det norske samfunn. Minoriteter er selvsentrerte og får gjennom krav på den tause majoritets bekostning, mener Toje. Dette sier han i et demokrati der ikke en eneste etnisk minoritetsperson er nominert på sikker plass av noe politisk parti foran stortingsvalget.
Toje røper en urovekkende mangel på evne til å tenke universelt, det vil si like rettigheter for alle, et grunntrekk ved det liberale samfunn. Minoriteters situasjon er temperaturmålere: Små politiske skiftninger får følger for dem, det er seig kamp for hver eneste rettighet. Jeg husker da jeg første gang skrev om homofile muslimers situasjon i Norge for seks år siden – i Morgenbladet. Ingen organisasjon, intet parti var interessert i denne doble minoriteten. Først i det siste, etter mange harde runder, er temaet sett som viktig. Men fredag fant antropologen Runar Døving tiden inne til å diskreditere den store interessen for det – i Morgenbladet.
Krav til tilpasning.
«Kulturkampen»s manglende universelle tenkning om slike minoriteter overrasker fordi kulturkjemperne er nesten militante i sin ikke-relativistiske tenkning om integrering. De bryter tvert med den multikulturalistiske tanke om at man ikke kan stille krav til vidtgående tilpasning av alle borgere. En helhetstenkning er nødvendig hvis et samfunn skal henge sammen.
Nå er imidlertid faren at vår tids store diskusjon om det flerkulturelle, særlig islam, blir sneversynt og fordomsfull. Gjør kulturkjemperne den til det, er de neppe på lag med det flertall de så freidig mener å ha bak seg. Jeg tror folk flest er i stand til å se at et mer mangfoldig land er blitt et bedre samfunn. Problemet er ikke at Norge er for mye flerkulturelt, men for lite, ennå for homogent.
En spesielt viktig sak for «kulturkampen» er å styrke kravene til kunnskap, nivå og disiplin i norsk skole. Den har vært for middelmådig, for elevstyrt og for engstelig for å skape tapere. Ja, i den grad at man har skapt altfor få vinnere. Det har vært uglesett å dyrke de beste, som alltid har måttet klare seg selv. Aslak Nore har påpekt hvor absurde utslag angsten for enere har gitt seg i barneidretten. Norges Fotballforbund har et barnereglement hvor det heter: «Topping av lag skal ikke forekomme.»
Hva står igjen?
Men hvilke slag er det egentlig «kulturkampen» vil vinne, som ikke alt er vunnet? Integreringsdebatt og religionsdebatt føres mye på høyresidens premisser, skolen blir lagt om i samme retning, helsevesenet styres som en bedrift og den norske stat er en av verdens største kapitalister.
Så hva står egentlig igjen å vinne? Hegemoniet i samfunnsdebatten? Faren er i så fall nye fronter, nye skyttergraver, ny dogmatikk, bare levert fra noen nye fastlåste folk, denne gang høyreorienterte. Nettopp hva norsk samfunnsdebatt ikke behøver. Det som trengs er frie, uforutsigbare, overraskende tenkere.
Andre konfliktlinjer.
Det finnes nemlig andre, minst like viktige konfliktlinjer i 2009 som den gamle høyre/venstre-aksen. Norge trenger fortsatt en offensiv distriktspolitikk like mye som en ideologisk «kulturkamp». Helt konkret: Jeg ønsker at det skal bo folk alle steder i dette landet. Mer generelt: Vi må bygge ned murene mellom innenfor og utenfor, mellom sentrum og periferi – klassemessig, sosialt, religiøst og geografisk. Norge er slik et delt land, mye mer enn hva Asle Toje, Aslak Nore og andre i Oslo-eliten ser.
Å oppdage dét vil gi en kulturkamp som virkelig kan bety noe. For folk flest.
Følg Knut Olav Åmås på Twitter.com/KnutOlavAmas
