FOTO: Urdahl Olav

FORLEDEN UKE presterte en avis på to ulike dager å kåre to ulike bøker til «årets viktigste»: Både legene Erik Fosse og Mads Gilberts Gaza-bok som allerede er blitt en bestselger, og historiker Helge Ryggviks bok om Olje-Norge. Tunge menn om viktige temaer. Men forteller de mye vi ikke visste fra før?

Vi må nok se bedre etter hvis vi virkelig skal oppdage årets viktigste norske bok. Den er ikke skrevet av menn med hvit frakk eller forskertittel, men av en 26 år ung somalisk kvinne på Hønefoss, tidligere analfabet og gatebarn. Jeg snakker om Amal Adens ABC i integrering. 111 gode råd om hvordan alle kan bli fullverdige borgere i det norske samfunnet.

Nye innsikter

Lenge har jeg ment at to av de viktigste temaer i vår tid er integrering og religionenes plass i samfunnet. For fire år siden i går begynte karikaturstriden, som tok opp i seg begge. Den startet trist, ikke minst når det gjaldt kulturfolks og intellektuelles holdninger. Etter hvert skjønte flere at ytringsfrihet er grunnlaget for samtlige andre friheter, også religionskritikk, og at karikaturstriden faktisk ble en sentral, innsiktsgivende og produktiv konflikt. Flere forfattere bruker disse innsiktene nå, i et åpent og kritisk diskusjonsklima.

Siste uke har skribenten Aslak Nore fått mye oppmerksomhet for sin diskuterbare, men meget viktige bok med en rekke verdifulle innsikter han faktisk deler med Amal Aden: Ikke gjør innvandrere til ofre ved å passivisere dem på asylmottak i to år, ikke aksepter ledere og organisasjoner som bremser integreringen og ikke representerer mange, og ikke skyv årsakene til fremmedfrykt under teppet eller undertrykk debatter.

Vi har intervjuet Amal Aden, og det var i A-magasinet hun sto frem med ansikt tidligere i år. Men den siste boken hennes er ikke anmeldt av noen avis, har ikke ført til noen stor debatt, og selger nesten ikke. Det er dumt. For ABC i integrering og kvinnen som har skrevet den er det viktigste uttrykk for «det nye Norge» jeg hittil har kommet over.

Gatebarn

Pseudonymet Amal Aden kunne hverken lese eller skrive da hun kom fra borgerkrigen i Somalia som tenåring. Hun var gatebarn der, ble gatebarn her. I dag bor hun på Hønefoss, er mor til tvillinger, selvstendig næringsdrivende, foredragsholder og tolk. I november kommer hennes tredje bok på ett år, den selvbiografiske fortellingen En drøm om frihet. Kjent ble hun først for den integreringskritiske boken fra i fjor, Se oss. Tidligere i år tok hun et oppgjør med de metoder hun mener organisasjonen Human Rights Service benytter seg av.

Ja, det er fristende å kalle Amal Aden en av vårt samfunns fremste, nye kulturradikalere – selv om hun politisk ikke er enkel å plassere. Hun gir seg ikke ut for å representere noen andre enn seg selv i sitt arbeid for et samfunn der det er mulig å virkeliggjøre drømmer.

26-åringen på Hønefoss er et av de beste eksempler vi har på hvordan norsk integrering faktisk kan lykkes. Eller la meg si: Også har lykkes. For suksesshistoriene er mange, klassereisene bratte. Amal Aden har beveget seg fra hjelpetrengende og hjelpeløs til en fullverdig borger som egenhendig har gjort en større innsats enn mange rikspolitikere for å endre dette samfunnet og hindre Norge i å bli mer segregert.

Derfor er det så trist at hennes ABC i integrering drukner i likegyldighetene i Forlags-Norge. Hun er en ny stemme med erfaringer som sjelden eksponeres, skriver i et enkelt og direkte språk, befriende upretensiøst og saftig konkret. Dette er integreringstenkning for norsk hverdag, ikke seminarrommet eller de ørkesløse paneldebattene.

Praktiker

For Amal Aden er praktiker. Hun har erfaringsbasert kunnskap og bruker den både til å beskrive og til å komme med råd. Dette gjør hun i en situasjon, Norge i 2009, der hun hevder at mye av integreringen står stille eller går i feil retning, ved at et urovekkende stort antall mennesker ikke får brukt sine hoder og hender, men blir passive hjelpemottagere.

Hvordan kan situasjonen endres? Slik jeg tolker Amal Aden, finnes to nøkkelfaktorer: Språket. Og sivilsamfunnet.

Språk er selve nøkkelen til å bli en selvstendig borger i et nytt land. I dag er det mange innvandrere som bare forholder seg til sitt opprinnelige hjemlands medier, og som ikke kan ett ord norsk etter ti år her. Norsk- og samfunnskunnskapstilbudet er da også pinlig lite omfattende: 300 timer enten du er professor eller analfabet. Amal Aden foreslår 3000 obligatoriske timer. Et godt forslag. Dyrt, men det ville trolig lønne seg for både individer og samfunn.

Det andre poenget er det vanskeligere å skjønne i et samfunn fiksert på offentlig ansvar og «onkel stat»: At sivilsamfunnet er den aller viktigste integreringsarena: Nærmiljøene, nabolagene, organisasjonene, skolene, bibliotekene, idrettslagene, fritidsklubbene, korpsene og korene. Integrering krever aktivitet og egeninnsats, og er en oppgave for medborgere like mye som for forvaltere av offentlige penger.

Amal Aden minner det norske samfunnet på dette. Fortsett med det.

twitter.com/KnutOlavAmas