KARAKTERISTIKKEN KOMMER fra teatersjef Iren Reppen ved Hålogaland Teater i Tromsø. Hun var inne på litt av det samme i et debattinnlegg i Aftenposten i sommer. Det vakte betydelig diskusjon. I går forsterket hun sin kritikk av det hun mener er en veldig Oslo-sentrering i norsk kulturjournalistikk , på Norsk Kritikerlags høstseminar om «Kritikk og nye medier». I Oslo sentrum, selvsagt.

Hva er forklaringen?

Reppen har gode poenger. Hun leder Nord-Norges største kulturinstitusjon, det fremste teater nord for Trondheim, men opplever likevel forsvinnende liten interesse både fra hovedstadsmedier og faktisk også fra nordnorske medier for det teatret driver med. Det er mulig å tenke seg mer enn én slem forklaring på det – kvalitet? repertoar? – men selvsagt også den hun selv kaster frem: Oslo-mediene er provinsielle i sin sneversynte opptatthet av det som skjer i og rundt egen by og til nød i byene i Sør-Norge.

Jeg er til dels enig i beskrivelsen, selv om elendigheten er overdrevet. Men teatersjef Reppen har rett i at det gjør oss til et fattigere kulturland å overse Norge utenfor Oslo, og for den saks skyld verden utenfor Norge, når det gjelder kunst, kultur og tenkning. Det gir en forvrengt og feilaktig forståelse av hva Norge faktisk er.

Men selve denne tankegangen er da også preget av et mindreverdighetskompleks av betydelige dimensjoner: Lengselen etter å bli anerkjent i «Oslo» for enhver pris, som kunstsosiologen Dag Solhjell påpekte i går. Blir denne lengselen sterk nok, har «Oslo» vunnet det mentale slaget uansett.

Godt observert. De som blir oversett eller ignorert, må i stedet tenke: «Vi eksisterer selv om vi ikke er i riksmediene. Vi eksisterer for oss selv, for våre egne miljøer, for vårt publikum.»

Kraftig økt tilbud.

Men trangen til å være synlig har sannelig sine rimelige forklaringer: Kulturtilbudet har eksplodert de siste tiårene, også før de siste års rødgrønne «kulturløft», og dette skaper et økt behov hos noen tusen kulturarrangører og -aktører for å markedsføre seg overfor borgerne og rettferdiggjøre sin ressursbruk overfor sine finansieringskilder, hvilket i dette landet dessverre stort sett vil si stat og kommune.

Denne økte bruken av fellesskapets penger til kunst og kultur gjør den offentlige kritikken – anmeldelsene og analysene – av bøkene, teateroppsetningene, filmene, musikken og alt det andre, bare enda viktigere enn før. Hvorfor? For å vurdere kvaliteten, relevansen og viktigheten av det som skapes på en uavhengig måte og gjerne satt inn i større sammenhenger.

Et lite snitt.

Den eksplosjonsartede økningen i «kulturproduksjonen» skaper samtidig et problem: En stadig større del av alt som skjer kan mediene ikke lenger omtale eller anmelde. Det er helt umulig med det enorme omfang kulturlivet i Norge har fått de siste år. Derfor må redaksjonene hver dag gjøre harde og vanskelige prioriteringer – velge bort også kulturuttrykk som både er viktige og har kvalitet. Vi kan og skal bare gi et lite, redigert snitt av virkeligheten.

Iren Reppen bør dessuten tenke litt på hva redaktøren for nettstedet kunstkritikk.no, Jonas Ekeberg, påpekte på kritikerseminaret: Det er ikke bare den geografiske utkanten som er en utkant. Det er en større synd at Oslo-mediene ikke speiler mer av alt det spennende som skjer hver eneste uke i «undergrunnen» i hovedstaden, for eksempel i billedkunstkretser.

Det har han muligens rett i. I så fall enda en grunn til ikke å ha dårlig samvittighet for at Norges største medier faktisk bruker mye av sine ressurser til å fortelle om det som skjer i Oslo.

En privilegert plass.

Iren Reppens og andre mediepessimisters elendighetsbeskrivelser av hvordan «kritikken står for fall», stemmer ikke. Generelt er kritikken og anmelderiet høyt prioritert og privilegert, får store ressurser og svært mange sider hver eneste uke, iallfall i aviser som tar sin samfunnsrolle seriøst. Medieforskernes tall bekrefter heller ikke at kritikken blir borte fra mediene.

At dens plass og preg kommer til å endre seg, er klart. Vi har fått en deltagerkultur og mer åpne, demokratiske debatter som følge av nettets utvikling og sosiale medier. En høyere utdannet befolkning gjør også at en «ekspert» ikke lenger er hva hun var. Rommet for kritisk refleksjon er kraftig utvidet. Slike stemmer trenger vi også i den store samtalen – og alle de små samtalene – om kunsten og kulturen, ikke minst fordi dette feltet òg invaderes av krefter som vil underlegge det en rent økonomisk logikk.

Jonas Ekeberg mener alt dette gjør at kritikeren ikke er en viktig røst lenger. Jeg tror ikke han har rett. Det gjør henne bare viktigere. Men de kan utvilsomt bli dyktigere til å sette dagsordener: De må ville, de må tørre, de må ha noe på hjertet (som gjerne tar turen via hjernen), de må ønske å forandre hva leserne ser og tenker, og å sette spor etter seg.

Slike kritikere er det vi trenger.