Det er mitt inntrykk etter første dag av Norsk kulturråds årskonferanse i Arendal i går, med flere enn 300 lokale kulturarbeidere fra hele landet som deltagere. Temaet for den potensielt viktige konferansen er «Lokalt kulturliv i endring». Kommunene har de siste fire år økt sin pengebruk til kultur med ca. 2,5 milliarder kroner. Det er nesten like mye som staten har utvidet investeringene i kultur på samme tid, mer enn 2,7 milliarder kroner.

Litt av en sjanse.

Dette innebærer at en konferanse med hele det lokale Kultur-Norge til stede virkelig burde sprudle av motsetninger, idékamp og spenstige, sentrale ordskifter. Attpåtil er det første gang den nye kulturministeren, Arbeiderpartiets Anniken Huitfeldt, møter store deler av det lokale norske kulturliv. For en sjanse!

Den er foreløpig skuslet bort. For statsråden dro sin kos sekunder etter at hun hadde holdt sitt eget sprikende foredrag som slett ikke – skuffende nok – handlet så mye om ambisjoner for og tanker om det lokale kulturlivet i Norge. Det var for øvrig musestille mens statsråden snakket. 300 mennesker lyttet andektig, men ikke et minutt var satt av til å diskutere foredraget med henne etterpå.

Et symptom på den nye, servile kulturoffentligheten vi har fått?

Endring uten debatt.

Like lite debatt ble det da sosiologiprofessor Olaf Aagedal presenterte sine ti teser om det lokale kulturlivet, et kondensat av det store prosjektet «Lokalt kulturliv i endring» som han har ledet de siste tre år. Ikke en eneste mening ble utvekslet om dem heller.

Har den formidable lokale og sentrale pengestrømmen ført til at kulturpolitikk er i ferd med å bli til administrasjon og forvaltning i stedet for høyst diskuterbar ideologi og politikk – også i Norsk kulturråd?

Påfallende er det at den politiske ledelsen i Kulturdepartementet, som i utgangspunktet er nesten helt uten kunnskap om norsk kulturliv, ikke griper sjansen til å bruke en dag sammen med 300 personer som utgjør selve grunnfjellet i sektoren – attpåtil den delen der den viktigste nyskapingen må komme de neste fire år.

En begivenhetskultur.

Foreløpig legger Huitfeldt større vekt i sine programerklæringer på at kulturforbruket og rekrutteringen til kunst- og kulturjobber er sosialt skjevfordelt enn geografisk, og mener det ikke finnes noen motsetninger mellom å skape bredde og å dyrke frem spisset kvalitet i det lokale kulturlivet.

Statsråden ser heller ikke noen som helst problemer med det som kan kalles festivaliseringen av Kultur-Norge lokalt: at et tusentall festivaler og lokale spel skaper en voldsom begivenhetskultur som kan gå på bekostning av det jevne, permanente kulturlivet i institusjonene. Huitfeldt mener de to styrker snarere enn konkurrerer med hverandre.

Selv mener jeg den kortsiktige, event-aktige begivenhetskulturen uunngåelig og klart konkurrerer med byggingen av sterkere lokale institusjoner som folkebiblioteker og kulturskoler, som på ingen måte har fått noe løft de siste årene. Begge typer institusjoner er hjørnesteiner i norsk kulturliv og kommunalt finansiert.

Tre biblioteker i ett.

For bibliotekene er det et nyskapende eksempel å hente i Drammen, som er blitt litt av en kulturby de siste årene. På elvebredden er nemlig det store, flotte Drammensbiblioteket lokalisert, en uvanlig sammenslåing av det kommunale biblioteket, det fylkeskommunale og Høgskolen i Buskeruds bibliotek. Attpåtil er det plassert sammen med flere innovasjonssentre. Det er slik nytenkning norske biblioteker trenger, i supre lokaler fulle av hypermoderne utstyr.

Og i motsetning til mange festivaler, er bibliotekene lokalt forankret innholdsmessig. Hundrevis av musikkfestivaler gjør dessverre det som kalles «lokalkultur» likere over hele landet – ved å resirkulere nøyaktig de samme artistene på sted etter sted etter sted. Dette gjør Kultur-Norge søvndyssende kjedelig og drepende forutsigbart, enten musikken nå er rock eller folkemusikk. I dette har jeg ikke særlig mange av landets kommunale kultursjefer på min side – de mener festivalene stort sett fungerer stimulerende, ikke utarmende.

Kultur og patriotisme.

Jeg er også uenig med mange av dem i hvor langt de bør gå for å bruke kultur til å fremme lokalpatriotisme i lokalsamfunnene, gjøre seg synlig i storsamfunnet og markedsføre sine kommuner. Kultur er de siste årene blitt et viktigere og viktigere «instrument» for slik å «sette stedet på kartet», som det så hjelpeløst heter. Et av problemene er at det da selvsagt bare er de ting som kan forbedre et steds omdømme som blir vist frem. Virkeligheten og sannheten fortrenges.

Sminke, lim og lupe.

Professor Olaf Aagedal er inne på akkurat det problemet i den interessante boken som er sluttrapport fra prosjektet «Lokalt kulturliv i endring»: Det er veldig vanskelig å kombinere de tre instrumentelle funksjonene som kulturen kan ha på et sted: som sminke (markedsføre stedet), som lim (skape fellesskap) og som lupe (kritisk selvrefleksjon).

Flere kulturforskere bør ut fra dette se litt nærmere på lokalavisenes rolle i kulturen. Den er underbelyst. Mange lokalaviser blir en aktør, en begeistringsskaper, en identitetsbygger som heier og hoier på den lokale kulturen, men som sjelden eller aldri kritiserer eller anmelder den. De avholder seg fra kritiske artikler om den lokale kulturen fordi de tror slike ville være synonymt med å «motarbeide» den. I selvforherligelsens og egenmarkedsføringens navn feier de ubehageligheter under teppet.

De ville tatt den lokale kulturen på større alvor, og hjulpet den bedre med å vokse og utvikle seg, ved å slutte å være patriotisk heiagjeng.