TIDLIGERE I ÅR døde en annen av de frie og uavhengige, Arne Næss. De hadde noe felles: Som ung logiker ved starten av annen verdenskrig var Berner assistent for Næss. De hadde også en annen forunderlig egenskap felles: Å få folk til å smile og snu seg etter dem på gaten, helt uavhengig av om de kjente dem.
Mia Berner ble fort kjent som «hun i rødt» da hun flyttet tilbake til Norge etter seks tiår i Sverige. Rødt var sorgens farge for henne, den eneste hun ville bære, fra innerst til ytterst, etter at hennes mann, den finske poeten Pentti Saarikoski, døde. Hun ville gå i klær til å bli glad av, kastet alt annet. Noen så en rar gammel dame bak alt det røde. Ingenting kunne gjøre henne mer rasende enn å bli gjort til offer på grunn av sin alder. For hennes røde figur ble bildet på en kraftfull forfatter, forsker og samfunnsdebattant, energisk til stede i norsk kulturliv.
Er det mulig å lære noe av henne som tenker? Ja, blant annet at vi i dag like ofte finner de frie tenkerne blant de eldre som blant de yngre: De bredt orienterte og interesserte, de som tør å spre seg, de som ikke er så lette å kategorisere. Mia Berner hadde vokabular for å diskutere politikk, vitenskap og kultur, hun var kapitalistdatteren som ble marxist alt som tenåring, hun behersket logikk like godt som lyrikk – to av de mest kondenserte uttrykksformer vi har. Hun var intellektuelt mye sultnere enn folk som burde ha det doble av hennes energi, med det halve av hennes alder. Der satt hun, år etter år, på første rad i auditoriene, lett fremoverbøyd for å høre, for å se, just in case det skulle bli sagt noe viktig eller nytt.
Mia Berner ga opp 500 kvadratmeter på Tjörn i Bohuslän til fordel for 50 på Holmen i Oslo rett før sin 80-årsdag i 2003. Hun ga opp sin beherskelse av språket, sin svensk, en forfatters viktigste kapital. Men hun vant etter hvert tilbake et nytt norsk, et som var bare hennes. Hun ga også opp sin arbeidsro, men fikk en ny posisjon som sosialt midtpunkt i sitt nygamle hjemland. For vel var hun en leser og skriver, men fremfor alt en snakker. Slike intellektuelle står alltid i fare for å bli undervurdert.
Tenkere som Mia Berner har bred kunnskap og dypt talent og deler begge med like stor glød. Dette er noe som provoserer, de fleste har nok med å mestre ett område. Men tvilen melder seg ofte for så bredt orienterte: Hva skal det bli av meg? Mia Berner sluttet aldri å stille det spørsmålet. Og som hun sa det: «Man burde bli en brutal, egosentrisk jævel og tro mer på seg selv».
Tre krav stilte hun til en intellektuell i dag: «Sabla våkenhet, mot/sisu, veldig integritet». Hun så en tendens i de pratende klasser i dag til å ville bli likt. Ordet «fjols» satt løst hver gang hun observerte dette. En tenkende person må gjøre det ubekvemt for seg, insisterte hun.
Filosofen Ludwig Wittgenstein skriver et sted at døden ikke er en del av livet, for døden erfarer man ikke. Men Mia Berner gjorde døden til del av livet, for seg selv og dem som fulgte henne i høst. Hun arbeidet intenst med to nye bøker, lå i sengen med manusbunker på magen, holdt daglig salong på sykehuset. Slik døde hun også i går, lykkelig og fredelig.
Et Salvatore Quasimodo-sitat står innskrevet som motto i Mia Berners sterkeste og viktigste bok, PS. Anteckningar från ett sorgeår: «Var och en står ensam på jordens hjärta/genomborrad av en solstråle/Och plötsligt er det afton».
