Les også:

Ti teser om lokalkultur

Selvskading fra utkanten

Stakkars Oslo

Våre lokale verdiar

SENTRALISERINGEN SKYTER fart, bygder og bygdebyer mister innbyggere. Halvparten av landets kommuner har hatt nedgang i befolkningen de siste fire år. Ifølge Statistisk sentralbyrå kommer innbyggertallet til å fortsette å rase i flere enn 150 av landets mindre kommuner i årene fremover. Ja, om 20 år vil de ha titusener færre innbyggere.

Jobbmangel og uføretrygd.

Mange bygder og bygdebyer opplever at folk i 20- og 30-årene flytter ut, mens de eldre blir igjen. Særlig vanskelig er det å holde på unge kvinner med høy utdannelse. Og de kommer ikke tilbake, for det er bare feil type jobber tilgjengelig. Nå ser vi også at antall uføretrygdede øker i spesielt høy grad utenfor byene. Færre muligheter for å finne tilpassede jobber og å omskolere seg på små steder, fører til at uføretrygd blir løsningen for flere enn nødvendig.

Tross forskjeller er det ganske mye som er blitt likere de siste tiårene når det gjelder livet på bygda versus livet i byen. Kulturtilbudet er én indikator i så måte. Det er blitt profesjonalisert og bruken av kultur har økt sterkt, viser nye tall fra Statistisk sentralbyrå for årene 1991–2008. En offensiv distriktspolitikk har dessuten ført til at de fleste servicetilbud er generelt godt utbygget over hele landet. Mye ligger til rette for at unge folk med kunnskaper, utdanning og ambisjoner skal slippe å flytte til en by hvis de faktisk vil bli boende på mindre steder.

Oslo mot resten?

Likevel terper selv bygdeforskere på forslitte motsetninger mellom hovedstaden og resten av landet. Stereotypiene lever og blomstrer: Det er «Oslo-eliten mot røkla», det vil si hovedstaden mot resten av landet, skrev Oddveig Storstad og Reidar Almås ved Norsk senter for bygdeforskning i Trondheim i en kronikk i Aftenposten 7. november.

Jovisst finnes det flere dypt ulike virkeligheter i dette landet, og det finnes betydningsfulle geografiske skiller i Norge. Men det er mytedyrking å fremstille Oslo som én, homogen by og resten av Norge som tilsvarende ensartet innbyrdes.

Slike stiliserte forestillinger må vi nå bryte med for å få en mer opplyst og givende samfunnsdebatt om hvordan hele landet skal brukes og utvikles.

De interne forskjellene.

Det gjorde skribenten Lena Amalie Hamnes fra Svolvær et godt forsøk på i en kronikk her i avisen 28. november. Hun fremhever at motsetningene som finnes internt i Nord-Norge nok kan være like store og viktige som mellom Nord-Norge og den utskjelte «Oslogryta». Det finnes ikke én nordnorsk identitet. For Nord-Norge er ikke en homogen enhet, like lite som andre deler av Norge er det.

Hamnes føler selv at avstanden fra Svolvær til Tromsø er like lang som til Oslo, og avisene i Tromsø og resten av Nord-Norge speiler slett ikke hennes Lofoten-virkelighet noe bedre enn de i Oslo gjør. Ja, Tromsø spiller mye av den samme rollen i egen landsdel som bygdeforskerne beskylder Oslo for å ha: «Hva er nå vel mer urbant, akademisk og elitistisk navlebeskuende enn nettopp Tromsø?» spør Hamnes.

Med andre ord: Det gjelder å se forskjeller der noen vil ha deg til bare å se én ting: Se at Narvik og Harstad ligger helt i skyggen for Tromsø i Nord-Norge. Se at en ung filmskaper i Tromsø kan ha mer felles med folk i Oslo enn folk på Ringvassøy.

Oslo er flere byer.

Slik er det med hovedstadsvirkeligheten også: Forskjellene innenfor Oslos grenser er store. Arbeiderparti-politikerne Håkon Haugli og Tone Tellevik Dahl viste det i et debattinnlegg 19. november: «Her bor noen av dem som har det best, og noen av dem som strever mest.» Dette er et faktum som nesten aldri reflekteres i norske fordelingsdebatter. Heller ikke at bydeler i Oslo har landets laveste levealder, og at en by som Trondheim faktisk har både større andel statlige ansatte og mindre arbeidsløshet.

Det finnes en hel bunt med myter til som vi med fordel kan slå sprekker i: En av dem gjelder glansbildene av det gode, trygge og frie livet på bygda. En rapport fra forskningsinstituttet Nova nylig viste at det finnes like mange ensomme mennesker i kommuner med under 4.000 innbyggere som i storbyene. Idylliseringen av de tette båndene og gjennomsiktigheten i små samfunn er kanskje trukket for langt?

De mellomstore byene.

By og land-debatten trenger også å ta hensyn til et annet lite reflektert faktum, siden så mye av den dreier seg om «Oslo mot røkla», for nå å sitere bygdeforskerne igjen. Det typiske norske sted å bo er hverken Oslo eller en liten bygd. Nei, det er faktisk mellomstore byer som Haugesund og Steinkjer, Hamar og Skien. Derfor må bysamfunn som disse komme mye mer i sentrum for diskusjonene.

Fortsatt er storstilt utflytting av statlige arbeidsplasser fra Oslo et tilbakevendende tema i norsk distriktsdebatt. Hva med å gi det lokale private næringsliv flere muligheter til å utvikle seg i norske lokalsamfunn i stedet, heller enn å kvele entreprenører som vil investere? Hva med å sprenge jantetenkningen og småligheten som fortsatt har så gode levekår i norske lokalsamfunn når det dukker opp dristige nyskapere?

Lys i gårdsvinduene.

400.000 nordmenn drømmer visstnok om et småbruk. Hvorfor ikke legge nedlagte eller nedleggingstruede gårdsbruk ut for fritt salg i stedet for å lulle seg inn i illusjoner om at de skal kunne forbli landbrukseiendommer? Mer enn 40.000 gårdsbruk er nedlagt siden 1989. Gjør det mulig å la dem bli fritidsboliger og -eiendommer snarest mulig.

Det er bedre med lys i vinduene to dager i uken enn ingen dager, er det ikke?