NOEN TAR riktignok opp andre temaer, men det er meget få av dem. Hvorfor? Er det mediene som setter dem i bås og på fantasiløst vis bruker dem som kilder bare i minoritetsspørsmål? Jo, det er nok ennå et problem. Men de setter også seg selv i bås ved påfallende ofte å velge temaer fra et smalt register.

Det er en bakgrunn for dét: Mer enn én sentral minoritetsdebattant har sagt til meg at ordskiftet den siste tiden har vært så islamfiksert og så religions- og kulturfokusert at de føler at det meste av deres krefter går med til å diskutere bare slike temaer.

Ja, hvor er det blitt av de strukturelle integreringsspørsmålene, som reelt sett er viktigere? Jeg tenker på saker som har å gjøre med utdanning, arbeid og sosial inkludering.

Vil trekke seg tilbake

Etter folkeavstemningen om minaretbygging i Sveits har et tilleggsproblem vist seg: Flere norske muslimer sier de ikke tør ytre seg av frykt for hets, og hevder at det slår tilbake på dem at de er så aktive. En ung norsk legestudent med pakistansk bakgrunn, Mohammad Usman Rana som vant Aftenpostens kronikkonkurranse om «Det nye Norge» i fjor, er en av dem. Bushra Ishaq – også hun legestudent med pakistansk bakgrunn – er en annen. «Jeg er alltid redd når jeg skriver kronikker,» sier Ishaq.

Det er mulig å forstå dem. Men de har, som mange andre, veldig mye å tape på å trekke seg vekk. Og ubehageligheter rammer debattanter generelt, ikke minst når temaet er brennbart, som religion.

Jeg er mer enig med Abid Q. Raja når han advarer mot offermentalitet. Nordmenn med pakistansk bakgrunn er jo som gruppe en suksesshistorie, vinnere i det norske samfunn: De har utført steile klassereiser på én generasjon, og en mengde av deres stemmer har kommet frem i offentligheten: konservative, liberale, muslimer som er kritiske til islam osv. Ingen kan lenger snakke på vegne av alle. Det er et vesentlig fremskritt.

Bare konfliktorientering?

Derimot kan man stille spørsmål om takhøyden i en del miljøer, iallfall hvis gårsdagens kronikkforfatter i Aftenposten, Attiq Ahmad Sohail, har mange med seg. Også han er ung legestudent med pakistansk bakgrunn. Han hevder mediene bare slipper til spissformulerte, konfliktorienterte personer fra minoritetene.

Sohail er spesielt kritisk til Sara Azmeh Rasmussen og Shabana Rehman. De to har imidlertid beveget opinionen mer enn de fleste, og det har kostet dem mye å bruke sin ytringsfrihet. Jeg tror heller ikke Sohail har rett i sin mediediagnose. De fleste ønsker «nøktern debatt», som han kaller det.

Men kanskje tar norske legestudenter i 20-årene med pakistansk bakgrunn vel stor plass, for å si det spøkefullt ... NRKs Noman Mubashir påpekte nylig hvor sterkt norsk-pakistanere dominerer debattene, til tross for at de bare utgjør 30000 av 500000 nordmenn med minoritetsbakgrunn. Hvor er alle andre etniske grupper? Hvor er norskvietnameserne, de kristne afrikanske kvinnene, latinamerikanerne? Og hvor blir det av tyrkerne, marokkanerne og inderne?

Vi trenger dem, og vi behøver flere beretninger om normalitet og all den vellykkede, langtkomne integrering som finnes i dette landet. Å vise frem dem blir en av medienes viktigste oppgaver ikke bare i 2010, men hele neste tiår.

twitter.com/KnutOlavAmas