NÅR JEG SER NRKs serie Rødt, hvitt og skrått om homofile og lesbiskes historie her i landet de siste 60 år, husker jeg to ting som pionéraktivisten Karen-Christine Friele har sagt.

Den ene er fra 1991, et par år før partnerskapsloven, jeg var nettopp kommet ut av skapet selv. «Først den dag norsk homofiles liv blir stoff i Se og Hør på lik linje med heterofiles, har vi kommet langt,» sa hun. Der er vi nå, enten man liker Se og Hør eller ikke.

Den andre er fra 2006, altså femten år senere, og bar preg av en advarsel: Utviklingen av rettigheter følger ikke en rett linje. Selv små politiske konjunkturendringer kan fort snu positiv utvikling til negativ. Ingen posisjon er vunnet for godt, og alle lovendringer og reformer møter sterk motstand. Der er vi også nå, enten man ser det eller ikke.

Sårbar posisjon

Den sistnevnte innsikten krever en beredskap til å innse at minoritetsgruppers posisjon nok alltid er sårbar. Det er lett å glemme dette for homofiles del i dag, når stordelen av rikspolitikken, næringslivet og mediene er med på å styrke deres stilling. Homofili er blitt en bejublet livsstil. «Det er jo litt kult, da, å være skeiv i dag,» sier en av de unge intervjuede i TV-serien Rødt, hvitt og skrått.

Utvilsomt. Men den øyeblikkets begeistring som så mange homofile i 20- og 30-årene føler, blir farlig kombinert med manglende politisk realisme og manglende historisk kunnskap. Som Arbeiderpartiets Anette Trettebergstuen treffende formulerer det i boken som er laget på basis av TV-serien: «For de aller fleste må kampen for aksept og mot homofobi vinnes igjen og igjen.»

Tre viktige punkter

I tillegg til denne viktige innsikten, er følgende tre punkter etter min oppfatning avgjørende for homofiles situasjon fremover:

1. En tenkning som ser at alle minoriteter er i fundamentalt samme situasjon og trenger samme type likestilling og menneskerettigheter. Denne tanken får forhåpentlig sitt endelige gjennomslag med den nye diskrimineringsloven som hadde høringsfrist 30. desember.

2. Arbeid mot hets og homofobi på arbeidsplasser og i skolegårder. Dette blir en stor oppgave for barne- og likestillingsministeren og kunnskapsministeren, men aller mest for organisasjonene i sivilsamfunnet.

3. Et sterkere internasjonalt fokus nå som utenlandske arbeidssøkende og innvandrere preger og forandrer dette samfunnet hver eneste dag. Homofili er ulovlig i ca. 80 av verdens land og straffes med døden i 5-6.

Religionens gjenkomst som synlig samfunnskraft også i Norge leverer noen av indisiene på at historien langtfra følger en rett linje, en rent positiv utvikling. Ikke minst unge muslimer, både i og etter skolealder, fremviser mye klar homofobi.

Representative liv

NRKs TV-serie Rødt, hvitt og skrått gir imidlertid mest et inntrykk av at alle problemer ligger bak oss, som fortid, føler jeg. De fire halvtimes lange programmene, som jeg har fått se på forhånd, sendes hver mandag i en måned fremover. Premièren er førstkommende mandag. Den nye serien følger 30 homofile nordmenn, de fleste helt ukjente. Ja, det dreier seg om ganske så representative liv fra hele landet: Fra Pasvik til Sollihøgda, fra Bergen til Oslo.

Både TV-serien og boken baserer seg i sin helhet på de intervjuedes personlige fortellinger, på bruddstykker og biter av levde liv. Dette gir ikke noe i nærheten av en historie om homofili i Norge. Til det er ikke fremstillingene faktaspekket nok, og de løsrevne fragmentene får dominere. Resultatet er dessverre ikke noen spesielt god dokumentarserie. Den blir for tydelig, tannløs og moraliserende, alt gitt stemme av skuespilleren Dennis Storhøi.

Systematisk og vitenskapelig

Det som nå trengs, er et samlet grep, en omfattende fremstilling av homofiliens historie i Norge i bokform – kunnskapsbasert, systematisk og vitenskapelig.

En slik historie må få selvsagt frem hvor fascinerende mye som har skjedd på fem tiår. Alle modne homofile i Norge i dag, ble jo født som kriminelle. Straffelovsparagrafen ble fjernet først i 1972, den psykiatriske diagnosen i 1981. Men en slik solid historie må også få frem de mange problemene som ennå finnes. For man skal ikke skrape mye i den fine, liberale overflaten før forakt kommer til syne. Vi er kommet langt når det gjelder juridisk likestilling, adskillig kortere med hensyn til holdninger.

En av deltagerne i TV 2-serien Jakten på kjærligheten har fått erfare dét i høst. Den homofile Opplands-bonden har forårsaket en masse klagetelefoner til TV 2, fra seere som sier de ikke godtar å se «sånt» på TV.

1 av 3 skjult på jobb.

Det er for øvrig en myte at alle homofile er åpne i dag. 1 av 3 er skjulte homofile på jobben, ifølge Karen Pinholt, leder i Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring, LLH. I tillegg er «homo» det vanligste skjellsord i norske skolegårder. En stor undersøkelse fra april i fjor blant elever i 10. klasse, viser at halvparten av de homofile guttene angivelig blir mobbet, og lesbiske tre ganger så ofte som heterofile jenter.

Homofiles problemer kommer heller ikke bare utenfra. De urbane homomiljøene, som liksom skal være så frigjorte og fordomsfrie, har sine egne sterke hakkeordener og hierarkier, sin egen diskriminering og sine egne fordommer overfor homofile som skiller seg ut, enten man nå er overvektig, funksjonshemmet eller bare stygt kledt. Tankevekkende er det også at bare halvparten av etnisk norske homofile kan tenke seg å innlede et forhold til en muslim.

Konform eller annerledes

Homofile liv i Norge i 2010 består i en brysom balanse mellom et ønske om å leve konformt og være formelt likestilt – og et ønske om å leve reelt annerledes. Det siste taper stadig oftere.

Hvor like vil man egentlig bli, hvor mye ønsker man å kopiere? Midt i den offensive rettighetskampen og den vidtgående normaliseringen er det viktigere enn noen gang å ta vare på egne subkulturer, egen annerledeshet, eget sprudlende mangfold.

Ellers blir samfunnet fattigere.