DET ER DET som skjer nå, slik våre nyhetsreportasjer i går og i dag viser: Påtrengende kjønnskategoriseringer er i vekst blant barn og unge. Gjennom leker, filmer og klær blir det sementert en hel estetikk som signaliserer Jente og Gutt med store forbokstaver.

Det er ikke i seg selv et helt nytt fenomen, men det ser ut til å styrke seg nå. Og det gjelder mer enn produktene man kan kjøpe: Jenter og gutter leker hver for seg i barnehagen, og i skolegården er kjønnsidentitetene på ingen måte i flyt: «Homo» er ennå det mest utbredte skjellsordet. Bruken av det avspeiler frykten for ikke å passe klart inn i en kategori. Den følelsen gjelder også foreldre. Man kan si mye fint om norsk toleranse, men jeg tror foreldres frykt for å få homofile barn, redsel for at barna skal få problemer hvis de går på tvers av kjønnsroller og -identiteter, er en viktig årsak til fenomenet vi beskriver.

Får følger.

De kjønnsbestemte valgene kan få store konsekvenser senere. De kan innskrenke mange livsvalg. Mest av alt kan de redusere barnas evne eller vilje til å utfordre tradisjonelle kategorier av mange slag.

Rosa prinsessedrakter i n’te potens for jentene og blå biler x 100 for guttene: Valgene bekrefter og fordyper de kulturelle skillene mellom jente og gutt selv i ellers likestilte familier og miljøer. Å gjøre barn til estetiske prosjekter er imidlertid ikke uskyldig. For estetikk bærer i seg ideologi og verdier, enten man liker det eller ikke.

Det er likevel ingen grunn til å legge «skylden» på kommersielle krefter, som det ofte heter. Det er ikke de som har skapt markedet for tradisjonelle kjønnsskiller i butikkene. Det er majoritetens egen kjønnstenkning som har skapt markedet. Markedet følger bare etter.

Bredere fenomen.

For endringstregheten når det gjelder kjønn er et langt bredere fenomen enn bare leketøysindustriens sementering. For det er ikke slik at det bare er norske barn som nå er «gammeldagse», mens resten av samfunnet har kommet så mye lenger. Riktignok ser vi større variasjon i våre senmoderne samfunn i måtene vi tenker samliv, familier, omsorg, vennskap, sex og kjønn på.

Men identiteter og roller er seige og vanskelige å endre. Ja, likestillingslandet Norge står på mange vis stille: Vi har et sterkt kjønnsdelt arbeidsmarked, ulik lønn i samme type stillinger og meget tradisjonelle utdanningsvalg for jenter og gutter – mer enn for to tiår siden, viser forskning. Dette er et betydelig paradoks i et land der likestilling og feminisme er den sosialdemokratiske statens ideologi. Spriket mellom politikk og virkelighet forsterkes av at veldig mange i vårt samfunn faktisk ønsker at det fortsatt skal finnes klare forskjeller mellom kjønnene, mellom mann og kvinne. Den del av moderne kjønnsforskning som hevder at kjønn og kjønnsroller i vår tid er i voldsom bevegelse og at forskjeller utviskes, har derfor bare litt rett.

Selv de som skulle ønske at det ikke fantes sosiale forskjeller mellom kjønnene, må erkjenne at vi faktisk lever i samfunn der det er svært mye som styrker, ikke svekker dem.

twitter.com/KnutOlavAmas