Les også:

DET ER VERDT å ta på alvor når førsteamanuensis Pål Veiden og professor Rune Slagstad ved Høgskolen i Oslo i hver sin Aftenposten-kronikk den siste tiden har fortalt om forskningsmiljøer som preges av byråkrati, detaljstyring og «kontroll, kontroll, kontroll». Selv noe så enkelt som å kjøpe en bok blir omgitt av betydelige kontrollmekanismer. En leder på høyskolen skrev i en felles e-post at Slagstads kronikk med kritikk av egen institusjon ville bli sett på som «ekstremt illojal» oppførsel og føre til oppsigelse på andre arbeidsplasser. Og etter at Veiden for en uke siden skrev kronikken «Nok byråkrati nå», ble han på Kafka-aktig vis innkalt til et møte uten dagsorden, med beskjed om at han kunne ha med seg en fagforeningsrepresentant.

Jeg er overrasket hvis ikke slike ukloke prosesser i verste fall fører til at fagfolk og andre blir engstelige for å fremme offentlig kritikk. Det er leit at det skjer på institusjoner som lever av og for kritikk.

Nedkvitne.sak.

Slagstad går likevel for langt når han sier at Høgskolen i Oslo med behandlingen av Veiden er i ferd med å få sin Nedkvitne-sak. Historieprofessor Arnved Nedkvitne ble avskjediget av Universitetet i Oslo, men har nå anket til lagmannsretten. I ordskiftet om hans sak mener noen at den akademiske frihet er truet – mens andre hevder at saken handler om institusjonens rett til å løse konflikter og sette grenser for hva folk kan gjøre av hensyn til de andre som også har sitt liv og arbeid i miljøet.

Det er klokt å tenke på det siste poenget, men også nødvendig å ta avstand fra universitetsdirektør Gunn-Elin Aa. Bjørneboes utsagn nylig: «Når noen opplever ytringer som krenkende, er det overtrådt en grense». Dette er en krenkelsesfundamentalisme.

Jeg har kontakt med stadig flere universitets- og høyskolefolk som er redde – for å støte sine faglige og administrative ledere, for ikke å få fornyet vikariater, for ikke å få fremtidige stipender. Stort innslag av usikre, midlertidige stillinger gir også et svakt klima for kritikk.

Så Henry Kissingers svar på spørsmålet om hvorfor akademiske krangler blir så bitre og skitne – «Fordi det er så lite som står på spill» – er feil. Det står om både penger, karrièrer og liv, på noen av de frieste, mest fascinerende og privilegerte arbeidsplasser vårt samfunn har.

I innstillingen fra det såkalte Handlingsromutvalget nylig, klager nesten hele sektoren over den byråkratisering alle rapporteringspåleggene fra departementene fører til. Det er imidlertid et faktum at institusjonene også har byråkratisert seg for egen maskin. Administrative funksjoner setter i stadig høyere grad premissene og bestemmer spillereglene.

Uansett: Det er byråkratiseringen som må kritiseres, ikke administrativt enkeltansatte som gjør en tøff innsats innen rammer andre har satt. Uten dem ville enhver institusjon bryte sammen.

Tøffe tak.

Universitets- og høyskolemiljøene preges av skarpe kanter, tøffe tak og spissformulerte debatter. Løsningen er likevel ikke en «vær varsom»-plakat for akademikere, slik filosofen Camilla Serck-Hanssen foreslår. Hun mener det kunne avverget Nedkvitne-saken. Det tror jeg ikke. Dessuten er kollegial konsensus og feig enighet større problemer i akademia enn destruktive konflikter. Det trengs ikke noen disiplinerende, kontrollerende moralkodeks. Bare alminnelig folkeskikk og evne til å løse problemer.