I DAG AVSLUTTES Det norske bibliotekmøtet, viktigste samlingssted for 800 bibliotekfolk annethvert år. I tre dager har de diskutert: Hva skal bibliotekene være, hvilken rolle skal de ha som kunnskaps- og læringssentre i en digital tid?

Nye modeller.

I Regjeringens bibliotekmelding i fjor ble begrepet «modellbibliotek» lansert. Selve fremtidsbiblioteket skal nå utprøves og eksperimenteres frem. Helt nye og friske ideer luftes: Samlinger som blir tilgjengelige døgnet rundt, med selvbetjening på ukurante tider. Bibliotekarene som blir aktive «festivalledere» mer enn arkivarer – for det er ofte i formidlingen det butter: Fortsatt står for mange av bøkene og vender ryggen til; lite blir løftet frem. Biblioteksjefen i Oslo, Liv Sæteren, vil ha «det redigerte bibliotek». En god idé.

Et kjøpesenter.

Nytenkning møter ikke bare godvilje i en så vanestyrt sektor som bibliotekene. For eksempel når Sølvi Tellefsen, sjef for det kreative, nye biblioteket i Drammen, sier at «Vi er et kjøpesenter for det skrevne ord» – bare gratis. Også for bibliotekene er det noe å lære av privat næringsliv for å bli mer aktive i markedsføringen. Tellefsen har rett når hun sier at norske biblioteker har hatt for mange «hemmelige tjenester». Drammens-biblioteket flommer i dag over av nye tilbud som lokker barn og unge inn mellom bøkene – kafé, konserter, forestillinger og spillnetter.

Men problemene for mange av de minste folkebibliotekene er like viktige som de stores synlige suksess. For de må spørre seg: Har vi råd til å ha åpent hver dag, tre dager i uken eller kanskje bare én dag i uken? Slik forvitrer biblioteket, blir ikke til å stole på, blir ikke noe sted å være. 108 kommuner bruker mindre enn ett årsverk på biblioteket. Det gir ingen nytenkning.

Lovende forsøk på nytenkning er derimot i gang for å gjøre bibliotektjenester tilgjengelige på uventede steder: Vi har fått «bok i butikken», det kommer bokutlån på jernbanestasjoner, og flere av hovedferdselsårene har fått transportbiblioteker med lydbøker.

Idébutikker.

Et førsteklasses forbilde kan norske biblioteker hente i de nye «Idea stores» i London. Dette er virkelig fremtidens biblioteker, og de har lært mye av private servicebedrifter som har lykkes: De har gjennomført store opinionsundersøkelser, utviklet en strategi for å bli institusjoner for livslang læring, utvidet åpningstidene drastisk og som resultat firedoblet besøket fra da de var stagnerte, støvete bydelsbiblioteker. Nå er de lekkert designede «kjøpesentre for den frie tanke».

«Idea stores» har vokst frem i en fattig, etnisk sammensatt del av London, og staben er satt sammen for å speile dette. (Man kan si mange fine ting om norske bibliotekarer, men at de er representativt tverrsnitt av Norges befolkning i dag, er absolutt ikke en av dem.) Slik bygges barrièrer ned. Det gjør «Idea stores» også ved at det ikke finnes et eneste skilt som sier hva du ikke kan gjøre. Det er fritt frem for å snakke, telefonere og drikke kaffe – og brukerne gjør det med respekt og hensyntagen.

Bestemmes lokalt.

Dette er noe å se nærmere på for norske kulturentreprenører. Men de som aller mest kan legge til rette for fremtidens biblioteker befinner seg hverken i departementet eller på Nasjonalbiblioteket: Lokalpolitikerne er nemlig folkebibliotekeiere i Norge. Og vel er bibliotekene mye brukt og godt likt, men de fomler med fremtiden og sliter med meget store ulikheter i tilbudet, avhengig av bosted.

Hamars ordfører Einar Busterud (By- og bygdelisten) er befriende ærlig når han vedgår at bibliotekene er et lavinteressefelt og et lavutgiftsfelt for lokalpolitikere flest. Dessuten vil biblioteksektoren ha «alt til alle» til enhver tid, den har ikke tydelige prioriteringer å levere beslutningstagerne. Da blir det enkelt for politikerne å kutte bibliotekfilialenes åpningstider hvis de blir satt opp mot hjemmehjelp til gamle.

Over en milliard.

I Oslo skal det uansett skje svære bibliotekting det neste tiåret, etter flere tiårs ventetid. Hovedstadens kultur- og skolebyråd Torger Ødegaard (H) har sjansen til å gjøre det nye Deichmanske hovedbibliotek i Bjørvika til mer enn én milliard kroner til et fyrtårn for resten av Bibliotek-Norge. Ødegaard er også i den unike situasjon som dobbeltbyråd at han kan se bibliotekene i tett sammenheng med Oslos 171 skoler. Få institusjoner blir mer brukt av etniske minoriteter her i landet enn bibliotekene, og Oslo har 40 prosent barn med minoritetsspråklig bakgrunn. Tenkningen gir resultater: Filialen i minoritetsdominerte Søndre Nordstrand har 40 prosent økning i utlånet.

Slike fakta gjør Deichman til den viktigste ikke-kommersielle møteplass som finnes igjen i Oslo. Biblioteket minner oss om det som har verdi selv om det ikke kan kjøpes.

twitter.com/KnutOlavAmas