Christiekonferansen i Bergen er et helt nytt møtested mellom akademia og samfunn i Norge. I går møttes flere hundre deltagere fra en norsk sektor med en samlet omsetning på 40milliarder kroner.

Omtrent samtidig satt jeg og leste Kunnskapsdepartementets ferske «Tilstandsrapport for høyere utdanningsinstitusjoner 2010». Den er på 350 sider; en formidabel faktabank for dem som er interessert i utviklingen i en komplisert og uoversiktlig sektor og dens forhold til samfunnet omkring.

De nye universitetene

For eksempel kan man få bekreftet at de nye universitetene vi har fått de siste årene – i jaget etter ytre status og prestisje i Stavanger og Kristiansand – har betenkelige kvaliteter. Hva er problemene? Jo: De er smale i sin profil, relativt svake på vitenskapelig publisering, de tilbyr få doktorgrader og «produserer» få ferdige doktorer (Universitetet i Agder hadde så få som ni disputaser i fjor) og de har faglig ansatte med i snitt mye lavere kompetanse enn de gamle, brede universitetene.

Ja, de ligner mer på de solide høyskolene de inntil nylig var, enn på ordentlige universiteter. For det er de ikke, de har bare fått navnet, og det vil ta tiår å gjøre dem til noe annet. Andre kandidater til tittelen øser på med nye mastergrader nesten uten studenter og uteksaminerer få kandidater. Alene høyskolene i Gjøvik, Hedmark og Lillehammer opprettet 24 nye masterstudier i det akademiske året 2008/2009, viser Kunnskapsdepartementets statusrapport.

Snart ingen igjen

Hva er egentlig så galt med å være en god høyskole? spurte direktør Paul Chaffey i NHO-selskapet Abelia i går. Skal vi ikke ha dem lenger, siden Nord-Norge om ikke lenge er helt uten? undret lederen i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, Marianne Aasen (Ap), her i avisen forrige uke. Samtlige nordnorske høyskoler er visst snart fusjonert med Universitetet i Tromsø.

Intet er galt med en del av de fusjonsønsker og samarbeidsplaner som finnes rundt omkring i landet, men jeg synes høyere utdannings- og forskningsminister Tora Aasland (SV) underdriver universitetsdriften. Det er en «massebevegelse», sier direktør Terje Mørland i godkjenningsorganet Nokut: I dag syv, i morgen gjerne tolv.

Men får de ikke flere ansatte og ekstra midler når de blir noe så snasent som universiteter? Nei! sa Aasland til oss forrige uke. Dermed blir universitetseksplosjonen en gedigen devaluering av hele universitetsideen. Så lenge Regjeringen ikke har noen tanke om hvor mange universiteter vi kan ha i dette landet, vil de store kvalitetsskillene mellom dem bare styrkes. Vi går fra en høyskole på hvert nes til et universitet i hver vik.

Se heller til Sverige, Tora Aasland: Der vurderer regjeringen nå å sette foten ned for flere opprykk fra høyskoler til universiteter.

«Alle» kan gi doktorgrader. Devalueringen brer om seg på et annet vis også: Hele 22 norske utdanningsinstitusjoner har nå rett til å tildele doktorgrader. Hvorfor det er galt? Vel, kikk på følgende tall: Danmark har åtte læresteder med slik tildelingsrett. Delstaten California med 36millioner innbyggere og flere av verdens beste universiteter har ti institusjoner som kan tildele doktorgrader.

Slik kan det bli når det finnes myndigheter som tvinger gjennom en klar arbeidsdeling i sitt forskningssystem.

Å velge bort og prioritere er universitets- og høyskolesektorens største problem. Ja, også internt i institusjonene, viser gårsdagens og dagens reportasjer om at nær 100 årsverk bare ved fire store universiteter årlig brukes til å skrive arbeidskrevende og omfattende søknader om midler – søknader som aldri innvilges. Institusjonene bør trolig selv prøve å hindre en del av den ressursbruken, sile søknader og styre søkeprosessene bedre, som Norges forskningsråds sjef, Arvid Hallén, sier i dagens avis. Eller kan dette gå utilbørlig utover den akademiske frihet?

Kontakten med samfunnet

Universitetet i Bergen, som arrangerer Christiekonferansen, er første norske universitet med en handlingsplan for sitt forhold til omverdenen. Det er nok å gjøre, for det var bedrøvelig få næringslivsfolk, kulturledere og andre utenfra til stede i går. Samtidig må universitetene motstå å la seg drive og rive med, men selv definere hva de vil med sin omverden. For de frie universitetene forvalter samfunnets selvkritiske evne og kritiske dømmekraft.

Noe av det potensielt mest konsekvensrike i handlingsplanen handler om såkalte alumni – de som er utdannet ved en institusjon og nå er ute i arbeidslivet. Å holde kontakt med disse er noe norske universiteter er meget dårlige til. Etter at man som student har brukt mange år av sitt liv på en lang utdannelse, hører man aldri ett ord igjen fra institusjonen.

Det er en «kundebehandling» ingen annen institusjon i et samfunn kan tillate seg. De uteksaminerte kunne jo vært greie ambassadører å ha i en stadig tøffere kamp om knappe ressurser og gode studenter – samt for å øke andelen av eksterne inntekter og å gjøre seg mindre avhengig av offentlige penger. Alt dette kunne de uteksaminerte bidra med.

For de er universitetet i samfunnet.

Twitter.com/KnutOlavAmas