HOVEDSTADEN ER KLEDT for fest og blitt gjenstand for «city dressing» som det heter. Slikt har NRK som offisiell arrangør nemlig plikt til å bruke noen millioner på, og resultatet er at offentlig transport og offentlige steder over hele byen er tapetsert med det intetsigende slagordet «Share the moment», alt i den samme glorete, dysfunksjonelle og knapt leselige designen.

Størst i Europa

NRK og andre norske medier er hver dag den neste uken preget av Europas største årlige kulturarrangement. For det er nå det gjelder: Semifinaler tirsdag og torsdag, stor finale neste lørdag. Hovedstadsområdet spruter over av hundrevis av konserter og andre aktiviteter.

Eurovision burde være en enestående sjanse for nordmenn og norsk kulturliv til å bli kjent med flere europeere i løpet av en uke enn vi vanligvis finner i løpet av et helt år i Annerledeslandet.

Den sjansen skusler arrangørene og norsk kulturliv bort. Ingen ambisiøs konferanse eller debatt om interessante europeiske spørsmål finner sted. Alt er konsentrert om mer eller mindre interessante artister og deres stort sett gjespende kjedelige låter – og fra Norges side også beundringsverdig insisterende forsøk på å markedsføre landet.

Journalister som fans?

På pendelbussen mellom Oslo sentrum og Fornebu hører jeg en mengde europeiske språk. Noen rumenske og tyske journalister oppfører seg like entusiastisk som om de var medlem av fanklubben, og diskuterer energisk om de skal bruke kvelden på det makedonske eller det hviterussiske kveldsarrangementet.

Europa blir ett i Oslo, for en liten stund.

Noen andre på bussen snakker om Bærum kommunes arrangement i Nansenparken med reinsdyr, geitost og lefse. Klisjeene lever. Men de er jo også bildet av Norge – om enn et begrenset bilde.

Lønnsom sikkerhet

På Telenor Arena er stemningen ennå behersket. Delegasjoner, fans og mediefolk er stort sett på plass. Flere tusen mennesker utgjør en midlertidig, liten by mellom næringsbygningene på Fornebu. Fra mandag får de selskap av et titusentalls publikummere til de første generalprøvene. Foreløpig er det sikkerhetsfolk som dominerer rundt Eurovision-arenaen, det er umulig å gå inn eller ut noe sted uten å vise ID. Kjempearrangementet er lukrativt for den private sikkerhetsbransjen.

Et noe mer avslappet preg er det over resten av Bærum og Oslo. Forstadskommunen gir for øvrig alle ansatte fri fire timer hver for at de skal hjelpe til som frivillige. For Telenor Arena ligger i Bærum og kommunens ledere blir småsnurte hver gang noen glemmer å nevne at finalen finner sted nettopp der.

De kommuneansatte i Bærum er heller ikke alene om innsatsen. Folkefest krever fremfor alt dugnad når begivenhetsnasjonen Norge setter seg i bevegelse. I alt 500 frivillige skal arbeide nesten døgnet rundt den neste uken. Det er sannelig godt gjort å få så mange til å jobbe så mye gratis for NRKs hyperkommersielle, ultraprofesjonelle og billett-overprisede arrangement.

Mye i mediene

En uke før den 55. finalen i verdens angivelig lengstlevende TV-show i dag, begynner noen å få nok av Eurovision. NRK og andre medier har sin del av ansvaret for det. Eurovision er nevnt 7900 ganger i norske medier hittil i år. Bare siste uke er det skrevet 1100 små eller store saker – og Aftenposten har bidratt til statistikken.

Nå har alt dette en begrunnelse. Interessen for stoffet er meget stor og Eurovision er en av de TV-sendinger i verden som når flest – minst 120 millioner mennesker. Og i en kaotisk og fragmentert multikanal-tid er det påfallende at noe program kan samle Europa fra Ukraina til Irland, fra Sverige til Albania. Attpåtil er det stigende interesse for Eurovision i store land som Tyskland og Storbritannia.

Et alternativ

Hvorfor når konkurransen med 39 deltagerland så langt ut? Hemmeligheten er ingen hemmelighet, men det tørre faktum at det er EBU, den europeiske kringkastingsunionen, som arrangerer. Da er nesten alle Europas kringkastere disponible. For en drøm dét ville vært hvis Eurovision var et demokratisk kunnskapsprosjekt i stedet for et motstandsløst regissert og glatt kommersielt underholdningsshow.

Likevel er det synd at EBU har kuttet ut å ha et godt orkester live og at artistene ikke lenger må synge på sitt nasjonalspråk. De fleste tyr til verdens største språk, dårlig engelsk, i håp om å kommunisere med flest mulig. Prisverdig er det likevel at 14 land har valgt å synge på et annet språk enn engelsk i år.

Elsket og hatet

Eurovision Song Contest, som fortsatt heter Melodi Grand Prix i den nasjonale varianten, er ennå programmet mange liker å baktale. Nå er det ikke lenger slik at Eurovision ødelegger artisters rykte, men tevlingen har uansett ikke veldig stor evne til å skape nye karrièrer.

Alexander Rybak ga riktignok ut en god CD etter den overveldende seieren i Moskva 16. mai i fjor, men årets to singler fra ham har med god grunn fått hard medfart av anmelderne. Seieren har likevel betydd et sprang i Rybaks musikerkarrière, som det har det for dansegruppen Frikar som nå teller 36 mer eller mindre profesjonelle dansere. Frikars innsats for Rybak har ført til stigende interesse for hallingdans-kurs rundt omkring i Norge. Unge folk står i kø for å lære å spille fele eller hardingfele.

Hvis Eurovision-seieren i fjor har norske ringvirkninger som bør føre til økte satsinger og ambisiøs tenkning, må det nettopp være på det som er gulv og vegger i norsk kulturliv, og som både Rybak og Frikar har vokst ut fra: kulturskolene og musikkskolene. De har bredde og de skaper spisser.

Utholdenhet og varighet

I en klasse for seg står Norges fremste talentfabrikk og musikkskole, Barratt Dues musikkinstitutt i Oslo, der både fjorårets og årets norske Eurovision-finalist kommer fra – pluss blant andre prisbelønte Eldbjørg og Ragnhild Hemsing og Guro Kleven Hagen. Barratt Due er i 2010 den aller viktigste musikkutdannelse i Norge, fordi institusjonen greier å rekruttere spissene tidlig og forstår hvordan de skal gjøre de gode bemerkelsesverdig gode. Dette gjør Barratt Due på en utholdende måte, med varige resultater.

Norge er blitt en begivenhetsnasjon i kulturlivet. Både musikken og litteraturen er preget av en voldsom festivalisering. Den store utfordringen er å bygge noe varig og utholdende på basis av alt dette. Lite tyder på at årets Eurovision Song Contest vil gjøre det. Konkurransen skummer fløte, men skaper lite nytt selv.

En norsk-europeisk festuke av de sjeldne ligger likevel foran oss.

twitter.com/KnutOlavAmas

Kommentaren sto på trykk i papisavisen lørdag 22.mai