Et råd som forvirrer

HVA I ALL VERDEN vil egentlig Kulturdepartementet med Norsk kulturråd? Jeg greier ikke å finne ut av det.

Folk flest har et diffust forhold til Kulturrådet. Det nye er at stadig flere kunnskapsrike kulturfolk har det. Og det er hverken en hardtarbeidende administrasjon eller samvittighetsfulle medlemmer av råd og utvalgs skyld. Det skyldes dyp politisk uklarhet og kamp om makt.

Uforløst potensial

Om noen dager starter hodejegerne å intervjue kandidatene til direktørstillingen i Norsk kulturråd. Den er blitt kalt en av de mektigste i norsk kulturliv. Men det er bare ønsketenkning. Riktignok har jobben potensial til å ha innflytelse, men det er ikke realisert på lang, lang tid. Direktøren er en administrator uten stor innflytelse, fordi Kulturrådets virksomhet i stigende grad er bundet på hender og føtter.

Hvem husker sist en direktør i Norsk kulturråd var en viktig stemme i norsk kulturliv?

«Jeg hadde nesten glemt at vi hadde et kulturråd», sa kulturforskeren Georg Arnestad i Sogndal til Klassekampen 2. juli. Det er en trist utvikling. Norsk kulturråd var fra starten i 1965 et nytenkende, spenstig og entreprenøraktig organ. Nyskapende forsøksvirksomhet sto i sentrum. Forfattere som Herbjørg Wassmo, Karin Fossum og Lars Saabye Christensen debuterte som uselgelige poeter, og fikk en sjanse alene takket være innkjøpsordningen for skjønnlitteratur.

Ingen forventninger

Nå er det tidligere egenartede Kulturrådet blitt gråere og gråere, ingen snakker lenger om nyskaping eller har forventninger til at det skal komme noe uventet og nytt fra Norsk kulturråd. Det kunne ha vært et stolt og selvstendig organ, et kraftsentrum, et alternativt miljø for fri tenkning. Dét ville vært forfriskende etter milliardøkningene i kulturbudsjettene.

Samlet rår Norsk kulturråd nå over rekordartede 905 millioner kroner årlig og fordeler 860 millioner av disse til kunst- og kulturformål – til litteratur, musikk og billedkunst, til stipender, utstillinger og offentlige innkjøp.

Bundet mandat

Pengene er meget viktige. Man får mye for lite på kulturfeltet. Den store økningen har imidlertid stort sett kommet som følge av en lang rekke oppgaver med bundet mandat. Siden Åse Kleveland (Ap) var kulturminister i første halvdel av 90-tallet er Norsk kulturråd systematisk vingestekket og blitt en utfører av oppgaver som ikke anses som store nok til å fortjene plassering i Kulturdepartementet.

Senere statsråder og ledere i embetsverket i departementet har vært enten uinteressert, uopplyst eller rett og slett aktivt villet begrense rådets selvstendighet.

Splittet profil

Parallelt med dette har Norsk kulturråd fått en stadig mer splittet profil.

På den ene side er det et råd med kunstnere i selve Kulturrådet og fagutvalgene og vurderingsutvalgene som innstiller om utdelinger. Medlemmene av selve rådet er nå blitt markant færre – de teller ti – og nytt er også at samtlige blir utnevnt av departementet selv.

På den annen side er det en administrasjon styrt av en direktør direkte underlagt departementet. Administrasjonen utfører en lang rekke delegerte oppgaver for Kulturdepartementet, og blir styrt av det.

Selv innsidere i kulturlivet har vansker med å skjønne hvorfor Norsk kulturråd er sammensatt slik og hva hensikten er.

Dele i to?

Kanskje trengs en radikal løsning, for eksempel å dele Norsk kulturråd i to organisasjoner, ett råd og ett direktorat, der det første får stor selvstendighet med et eget lite sekretariat, og det andre blir et rent departementsstyrt forvaltningsorgan. Dét kan skape klarhet i en situasjon som vil bli enda mer uklar nå når det nedlagte ABM-utviklings oppgaver innen arkiv og museum blir overført til Kulturrådet, og rådet får doblet antall ansatte til ca. 100.

Én stor enhet gjør det enda lettere for departementet å styre. Den armlengdes avstanden er blitt kort – enda den ifølge kulturminister Anniken Huitfeldt (Ap) er mye av poenget med Kulturrådets forvaltning av Norsk kulturfond. Men fondet utgjør en stadig mindre del av Kulturrådets budsjett og de faste innkjøpsordningene en stadig større del av fondsutdelingene.

Ikke kulturpolitikk

Det kollegiale organet med ti kunstnere som er selve Kulturrådet, har opphørt å være et interessant kulturpolitisk organ. Det er en villet utvikling fra Trond Giske og hans etterfølger Anniken Huitfeldt – kulturpolitikk skal i sin helhet bedrives i departementet. Også før denne reformen skjedde har rådsledere og direktører oppført seg som et underbruk av departementet. Forrige styreleder Vigdis Moe Skarstein kombinerte lederrollen med den som nasjonalbibliotekar. Nåværende rådsleder, riksseremonimester Bentein Baardson, virker lite interessert i kulturpolitikk.

Akkurat nå står Kulturrådet uten direktør. Ole Jacob Bull sluttet formelt før helgen etter 13 år i toppjobben. Den bemerkelsesverdig korte søkerlisten kan indikere at stillingen betraktes som trøblete og forvirrende. Uforutsigbare politiske føringer kan også skremme de beste bort.

Slik vil det være et lite mirakel hvis det nå kommer en direktør i Norsk kulturråd som kan tvinge gjennom en selvstendig rolle for rådet. For hvem skal ansette ham eller henne? Jo, Kulturdepartementets ledende byråkrater.

De ansetter, som før, ingen de ikke er trygge på at de kan styre.

«Hvem husker sist en direktør i Norsk kulturråd var en viktig stemme i norsk kulturliv?»