I EN TID der det er blitt både lett og opportunt å hevde seg «krenket», tror jeg mange rett og slett trenger tykkere hud. Nettopp det viser også karikaturstriden som startet 30. september 2005.
Hvis ikke den ene avissiden med tegningene var blitt symbolsaken i diskusjonen om religionenes plass i samfunnet, ville noe annet blitt det. Det kan han trøste seg med, Flemming Rose, kulturredaktøren i Jyllands-Posten som publiserte tolv tegninger for fem år siden, og så måtte forklare seg over hele kloden.
En oppsummerende bok
Nå oppsummerer Rose saken i boken Tavshedens tyranni som utgis i Danmark denne uken. De 500 sidene, der tegningene publiseres igjen, gir et sjeldent innblikk i saken fra hans side, men er også preget av historiene til personer som har vært involvert.
Rose angrer ikke på at han publiserte karikaturene. Det ville da også være å gi fanatismen en seier. Tegningene inngikk i en kontekst: Danmarks største avis inviterte tegnere til å tolke Muhammed slik de så ham, etter at forfatteren Kåre Bluitgen ikke fikk noen til å illustrere en barnebok om profeten. Jyllands-Posten ville teste om en rekke påstander om selvsensur og frykt for å støte religiøse følelser holdt vann eller ikke.
Terror og drapsforsøk
Så ble de enkle tegningene en symbolsak, større enn noen kunne ane. Danske og norske ambassader ble angrepet og satt i brann, ikke minst etter at den kristne norske avisen Magazinet hadde publisert en faksimile i en nyhetssak om striden. Etter hvert trykte en rekke europeiske medier tegningene. Mennesker ble drept i ekstremisters hevnaksjoner. Høsten 2009 ble det avslørt planer om et terrorangrep mot Jyllands-Posten, i januar i år lyktes nesten et drapsforsøk på en av tegnerne, Kurt Westergaard.
Reaksjonene synes absurde hvis man gransker de 12 tegningene. De første dødstruslene kom mot en tegning som viste Muhammed iført sandaler, i ørkenen med et esel, og en som viste en dansk skolegutt ved navn Muhammed, pekende på en tavle med en kritisk tekst om Jyllands-Postens kulturredaksjon. To andre tegninger driver ap med forfatteren Bluitgen, atter andre er nøkterne portretter av profeten. Det finnes for øvrig ikke noe generelt forbud mot å avbilde profeten i islam, og ingen presedens for å gjøre et slikt forbud gjeldende for ikke-muslimer.
Hvorfor slike følger?
Så hvorfor fikk 12 så ulikeartede tegninger så store følger? De viste at alt som publiseres lokalt i dag er umiddelbart tilgjengelig globalt. Det faktum gjorde eksistensen av tegningene farlig, for de kunne skape tvil om religiøse lederes tolkningsmonopol, og frafall fra troen. Som en kjent muslimsk TV-predikant uttrykte det på Al-Jazeera: «Det starter med tankefrihet, det fortsetter med talefrihet, og det ender med trosfrihet.» I sannhet en skrekkelig innsikt.
Tegningene ble utnyttet i autoritære regimers ideologiske kamp mot Vesten, og i islamkritiske vestlige krefters kamp mot en religion hvis utøvere sørgelig ofte diskrimineres i samfunns- og arbeidsliv. Slik diskriminering må imidlertid bekjempes ved å sikre deres rettigheter, ikke ved å begrense andres.
Hvem ble krenket?
Rose forteller om sitt møte med en ung spansk enke etter terroren i Madrid i 2004, der 191 ble drept og 2000 mennesker såret. Som tilskuer i rettssaken mot dem som hadde drept hennes mann, hadde hun på seg en T-skjorte med Westergaards tegning. De terrortiltalte hevdet da sine religiøse følelser krenket og fikk dommeren til å vise henne bort fra salen. Hva skaper egentlig fordommer mot en religion – en avisside med tegninger eller en terrorhandling basert på totalitær religiøs ideologi?
Hva har så karikaturstriden ført til? «Volden har begynt å virke», sa Flemming Rose i en samtale med Aftenposten i vår. Altså: Fryktmekanismer fungerer. Det har han rett i. Men er det blitt mer selvsensur overfor islam enn før, som han hevder i boken? Det er jeg sterkt i tvil om. Jeg er tilbøyelig til å mene at det er blitt mindre av den, selv om den i høy grad finnes, nå som før. Bøker stoppes, utstillinger endres.
Religion som maktfaktor
Viktigere er det at karikaturstriden har åpnet noe som ikke kan lukkes, nemlig reelle diskusjoner om religion som politisk maktfaktor i samfunnet, og hvilke rettigheter som er essensielle i et komplisert samfunn. Derfor er saken blitt så fruktbar, tross de mange overreaksjonene.
Noe av det skumleste som skjer i dag, handler nettopp om det: Dyptgripende prosesser er i gang i FN, anført av nær 60 islamske stater, for å gjøre religionskritikk til en forbrytelse, religion til en «rase» og rasismebegrepet enda mer omfattende. Denne betenkelige prosessen gjør det nødvendig å insistere på at det ikke er religioner og kulturer, men individer som har rettigheter. FN-prosessene illustrerer også en tendens til å blande sammen ord og handling. Men hvis ordene stoppes tidligere, kan volden også komme til å starte tidligere.
Ikke begrense
I stadig mer multireligiøse samfunn trenger man ikke å begrense mangfoldet av ytringer ved lov. Det er en slags krenkelsesfundamentalisme å tro at grupper eller individer i et pluralistisk samfunn i 2010 har en rett til ikke å oppleve verbale «krenkelser».
Aller viktigst er det i 2010 å støtte de individer som velger å forlate en religion – islam eller andre – eller bruker sin frihet til å rette kritikk mot en religions dogmer og overgrep mot enkeltmennesker, innenfra eller utenfra.
Det er Flemming Roses og karikaturstridens fortjeneste å ha brakt dét ordskiftet videre. Det er ikke utenkelig at denne ukens bokutgivelse og republisering av karikaturene kan bringe enda et voldelig tilbakeslag. Det blir uansett bare forbigående.
twitter.com/KnutOlavAmas
Hvis ordene stoppes tidligere, kan volden komme til å starte tidligere»
Individets rettigheter må alltid gå foran gruppers, skriver Flemming Rose, kulturredaktør i Jyllands-Posten, som trykte tegningene som utløste karikaturstriden for nøyaktig fem år siden.
