Er frivilligheten fri?

Frivillige organisasjoner trenger statlige penger. Samtidig må de holde staten på avstand for å være et korrektiv. Er dét mulig?

PÅ DAGEN DA statsbudsjettet legges frem, med sin nye, strie strøm av statlige penger, er det verdt å se nærmere på noe annet: Den sektoren som i utgangspunktet ikke skal være avhengig av det offentlige, nemlig de frivillige organisasjonene i sivilsamfunnet. De som hverken tilhører offentlig sektor eller næringslivet, men er noe annet, midt imellom.

Nettopp i ordene «i utgangspunktet ikke» ligger mye av mitt poeng. For i Norge er staten, som er en stadig ekspanderende velferdsstat som følger oss fra før vugge til etter grav, så omfattende at den formelig sluker deler av frivillig sektor.

Blant annet trenger stat og kommuner private organisasjoner til å realisere offentlig sektors mange mål. Det er tilfelle på bistandsfeltet og i helse- og sosialsektoren, for eksempel når Norges Røde Kors får offentlig støtte for å drive sykehjem. Da er det myndighetenes velferdsmål de skal innfri.

Ny rapport klar i dag.

Spørsmålet er hvor utbredt avhengigheten av staten er for eksempel på kultur- og idrettsområdet. På et seminar i Oslo i formiddag legges det frem en første kartlegging, en liten rapport om hvilke statlige tilskuddsordninger som finnes for frivilligheten på disse feltene.

Ansvarlig er en av landets mest kunnskapsrike forskere på feltet, Håkon Lorentzen ved Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor ved det frittstående (og tungt offentlig oppdragsfinansierte) Institutt for samfunnsforskning i Oslo.

4,7 milliarder.

Lorentzen kommer frem til at det under 14 ulike departementer finnes 81 tilskuddsordninger som omfatter 4,7 milliarder kroner på 2009-budsjettet. Og tilskuddene øker, de er firedoblet på 25 år. Særlig er det kulturen og idretten som forsyner seg. Kulturdepartementet forvalter mer enn halvparten av milliardtilskuddene.

Det er på høy tid å spørre: Når det offentlige blir en så sentral finansieringskilde for de frivillige organisasjonene, hvordan påvirker det dem? Og når så mye som 80 prosent av midlene blir fordelt direkte av offentlig forvaltning, er tilskuddsordningene da formet slik at frivilligheten blir mindre uavhengig?

Lite kunnskap.

Det er ikke lett å lese klare svar ut av den lille rapporten, det trengs ennå adskillig mer kunnskap og forskning. Det er da heller ikke mulig, på grunnlag av de 70 sidene, å trekke konklusjoner om nøyaktig hvordan de frivillige organisasjonene substansielt lar seg påvirke av sin stadig større nærhet til staten.

Rapporten tar videre ikke for seg det store bistandsfeltet, som får overført milliarder fra det offentlige hvert år, og er en sektor der man vet at organisasjonenes nærhet til offentlig forvaltning er tett og avhengigheten av den er spesielt stor.

Men én ting trekker jeg ut av kartleggingen: De store nasjonale paraplyorganisasjonene som til dels er stiftet nettopp for å fordele midler fra det offentlige og ut til mindre organisasjoner, har en mellomposisjon som kan være ganske problematisk. Jeg tenker på paraplyer som Norges Idrettsforbund, Folkeakademienes Landsforbund, Friluftslivets samarbeidsorgan Frifo og Frifond. Paraplyorganisasjonene skal kontrollere bruken av dem for det offentlige og samtidig ivareta medlemmenes interesser.

Da kan det kanskje være fristende å begrense antallet nye mottagere for å sikre midler til seg selv, antyder Håkon Lorentzen, og det er god grunn til å spørre.

Korrektiv, ikke redskap.

Jeg er enig med statsviteren Janne Haaland Matlary, som 2. oktober i fjor skrev en Signert-spalte her i avisen om hvordan de frivillige organisasjonenes mer enn det meste trakter etter å bli fast post på statsbudsjettet. Men slik avhengighet leder lett til servilitet, for reell kritikk forutsetter frihet fra avhengighet. Det svekker en hel sektor når den finansieres så sterkt av staten, for den skal stå for noe annet.

Det var også Kristin Clemets gode poeng da tankesmien Civitas leder snakket under Frivillighet Norges femårsjubileum nylig: Staten trenger nå for langt inn i sfærer der den ikke bør være, og store deler av frivillig sektor har sklidd langt inn i offentlig politikk. Ikke bra hvis sektoren skal være korrektiv og ikke nok et redskap for offentlig forvaltning.

Stat er ikke samfunn.

Jeg er enig: Målet er størst mulig uavhengighet for å styrke noen andre maktsentra i samfunnet, på avstand fra politikerstyring og offentlige kontorer. Det er ikke uten videre lett å realisere i et land der stat ofte blir forvekslet med samfunn, og der den private givergleden ikke alltid er like stor.

Er det mulig å styrke organisasjonene som utgjør ryggraden i en sektor som faktisk står for en verdiskapning på 35 milliarder kroner årlig? Ja, ved å gjøre mer for å utløse større midler fra privatpersoner, konserner, fond, stiftelser og andre deler av sivilsamfunnet. For eksempel ved å innføre mye større skattefradrag for gaver.

Forresten, du lurer kanskje på hvem som har finansiert rapporten til Håkon Lorentzen? Jo, Kulturdepartementet.

twitter.com/KnutOlavAmas

Les også

Velkommen til Aftenpostens debatter!

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.