Les også: Ble forsøkt diktert av departement

DAGENS REPORTASJE vil skape uro i den 40-milliarderssektor norsk forskning og utvikling (FoU) er. Den avdekker svært problematiske gråsoner mellom oppdragsforskning og konsulentvirksomhet. Offentlige oppdragsgivere omdefinerer det første til det andre – for å oppnå full kontroll med resultatet i rapporter.

Vesentlig forskjell

I oppdragsforskning er premissene klare: Den er bestilt og betalt for, men forskerne har rett til å publisere og oppdragsgiverne ingen rett til å endre konklusjoner og redigere resultater. Når forskning omdefineres til konsulentvirksomhet, står det derimot oppdragsgiverne fritt å stappe rapporten i en låst skuff.

Dét er betenkelig i en situasjon der kunnskap aktivt brukes for å få underbygge politiske beslutninger. Konsulentvirksomhet er i seg selv en helt legitim «vare» eller tjeneste. Men dikterte konklusjoner er noe helt annet enn seriøs forskning.

Sentral sektor

Bare en del av de 41,2 milliardene som brukes årlig er ordinær forskning. Mye er oppdragsforskning, utvikling, utredning og rapportskriving for Norges enorme offentlige forvaltning.

Den store instituttsektoren – med frittstående institusjoner som SINTEF, Cicero, Fafo, Norsk institutt for by- og regionforskning, Chr. Michelsens institutt, Østlandsforskning, Institutt for samfunnsforskning og Veterinærinstituttet – utfører 22 prosent av norsk forskning og utvikling. Femti av dem får en såkalt basisbevilgning fra Norges forskningsråd. Denne trengs for å drive egeninitiert forskning, altså uten å fakturere eksternt. Bevilgningen varierer sterkt, det finnes gode institutter som ikke mottar en krone.

Men hvorfor kan ikke instituttsektoren overlate denne mer egenstyrte forskningen til universiteter og høyskoler og konsentrere seg om anvendt oppdragsforskning for forvaltning og næringsliv, som jo er deres kjerneoppgave i norsk forskning? Fordi deres oppdragsforskning også da vil bli av dårligere kvalitet. Det ene bygger på det andre.

Lavt under taket

Lave basisbevilgninger skaper høye krav til egeninntekter. Dagens sak viser én av følgene av dette. Hvor mange institutter som gir etter for press til å endre funn, vet vi ikke. Det vi vet, er at instituttledernes redsel for å miste goodwill og fremtidige oppdrag, fører til stram styring av instituttenes kommunikasjon utad. Forskernes frihet til å uttale seg blir ikke sjelden båndlagt.

Konsulentkontrakter kan bidra til å gi beslutninger falsk legitimitet når velrenommerte institutter står bak: Sterkt styrt kunnskap seiler under forskningens prestisjefulle flagg.

Norske forskningsinstitutter bør holde seg langt borte fra konsulentkontrakter som gir oppdragsgivere full styring med resultatene. De bidrar nok til inntekter, men mest til å svekke troen på kunnskapen.

twitter.com/KnutOlavAmas