NORSKE KVINNER OG MENN er friere enn noen gang til å ta egne, selvstendige valg. Likevel gjør mange veldig tradisjonelle valg. Hva er egentlig status for kjønnslikestillingen, på 100-årsdagen for den internasjonale kvinnedagen?

Sterk kjønnsdeling

Akkumulerte tall viser klassiske skjevheter på det ene sentrale området etter det andre. Bare 23 prosent av Norges ordførere er kvinner, 77 prosent menn. Samtidig bruker kvinner tre ganger så mye tid på husarbeid som menn. Fred Børre Lundberg er representativ når han sier om seg selv og sin kjæreste Marit Bjørgen: «Marit vasker huset. Det hender at jeg også tar i et tak.»

Fred Børre Lundberg og Marit Bjørgen.

FOTO: Erichsen, Jarl Fr.

Norske studievalg er klart kjønnsdelte: 86 prosent kvinner og 14 prosent menn vil bli førskolelærere, mens 96 prosent gutter og 4 prosent jenter er elever på bygg- og anleggsteknikk. Arbeidsmarkedet er også blant de sterkest kjønnsdelte i verden. Bare 1 av 10 ansatte i barnehager er menn.

Størst mulig likhet

Men gjør dette noe – og i så fall hva? Så lenge de individuelle valgene er frie?

Er det virkelig slik at fordelingen mellom kjønn i alle samfunnssektorer bør bli mest mulig lik? Skal politikken gripe inn når ikke alle velger likt? Viser ikke de faktiske valgene at de fleste ønsker å leve ganske kjønnstradisjonelt? Ja, viser ikke de faktiske valgene at alt som har med kjønn å gjøre, endrer seg meget langsomt og er veldig seige saker, til tross for at vi har full frihet til å beslutte annerledes? Jeg tror det.

Trolig viser de kjønnsdelte statistikkene at det faktisk finnes forskjeller mellom kvinner og menn som ikke lar seg utradere – et sterkt apropos til fjorårets Hjernevask-debatt.

Altfor ofte forfaller likestillingsdebatten til spørsmålet om kvotering av kvinner. Det ferskeste og grelleste eksemplet på det er Oslo-studentenes forslag om radikal kjønnskvotering av kvinner til vitenskapelige stillinger. Det vil si at kvinnelige søkere alltid skal få en utlyst jobb hvis de tilfredsstiller visse minimumskrav. Heldigvis er forslaget umulig på grunn av EØS-regelverk som Norge er forpliktet av. At det overhodet blir fremmet, sier mye om hvordan kjønnsdebatten fortsatt snubler og famler seg frem.

Kvinner i minoriteter

Samfunnsdebattanten Amal Aden (27) kommer med en ny bok i dag med den patosfylte tittelen Det skal merkes at de gråter. Der har hun en myriade av observasjoner og intervjuer med kvinner hun har møtt over hele landet. Hun understreker at det finnes nok av individer som ennå trenger frigjøring fra gruppers tvang.

Nettopp situasjonen for etniske minoritetskvinner viser det. For dem spiller det ennå en avgjørende rolle for alle valg hvilket kjønn de er. Slik blir de et symbol på den norske kjønnstilstanden, der det selv i 2011 finnes nok av opplevd diskriminering både i arbeidsliv og i privatsfæren – også helt på tvers av miljø og etnisitet.

Konkrete hverdager

Den tidligere analfabeten og barnesoldaten fra Somalia er bare 27 år gammel, men har alt et bemerkelsesverdig liv bak seg: Dagens utgivelse er hennes fjerde bok på halvannet år. Gjennom hverdagslige, konkrete historier legger Amal Aden frem uløste problemer som blant annet gjelder den relativt store gruppen somaliske kvinner i Norge. Der finner hun kvinner som ikke har noe nettverk, men sitter hjemme hele dagen, kvinner som ikke får velge hvem de vil være sammen med og kvinner som bor sammen med menn som slår eller mishandler dem psykisk.

Vold i nære relasjoner er fortsatt et underbelyst tema i Norge. Slik vold er regelrett «terror» mot enkeltmennesker, slik tidligere KrF-politiker Kristin Aase skriver i siste utgave av Minerva. Dette triste fenomenet finnes i hele det norske samfunnet.

Hinsides ofre og heltinner

Amal Adens bok er håpefull, den gir meg historiene om vanlige folk som det går veldig bra med, hinsides historier om ofre og heltinner. Veien ut av gruppetvang og til å bli et individ går ofte via banale faktorer: språkkunnskaper, utdannelse, jobb og et normalt sosialt liv.

Men Aden selv opplever ennå drapstrusler og trakassering. Som kvinne blir hun stadig bedt om å tilpasse seg kvinnerollen i sin opprinnelige kultur, i stedet for at hun går rundt og «prater om frihet som en mann».

Et misforhold

Det er et problem at 8. mars utelukkende er en kvinnedag, at kjønnslikestilling nesten bare ses som kvinnesak og at kvinner paternalistisk blir definert som ofre. Likestillingskampen bør bli litt mindre opptatt av kvinner, noe mer av menn. Mangel på kvinner i et miljø gir ofte full alarm, mangel på menn overhodet ikke.

Økonomiprofessor Mari Rege hevdet i fredagens Aftenposten at kvinner skyr lederjobber med konkurransebasert lønn. Det kan være med på å forklare at syv av ti norske ledere er menn. Men er det et godt eller et dårlig tegn at en del kvinner bevisst velger bort topplederstillinger (og la oss nå holde utenfor andre mekanismer som gjør dem underrepresentert)? Ja, er det bra eller mindre bra at mange kvinner mangler «killerinstinkt», som kommentator Elin Ørjasæter har uttrykt det, og ikke er villig til å betale den høyeste prisen for å få makt og privilegier som toppleder? Velger de simpelthen et annet og bedre liv?

Det er vesentlige spørsmål å stille – i et Norge anno 2011 der kjønnslikestillingen bruker radikale virkemidler, men i høy grad fører til tradisjonelle resultater.

twitter.com/KnutOlavAmas

Følg Aftenposten meninger på Facebook