Det hellige raseri

MINE BESTEFORELDRE var strengt religiøse, av den gamle skolen, på Vestlandsmåten. Enhver tvil om Herren og hans bud og Bibelens ord var for dem utenkelig. Tanken på å spotte det guddommelige ville de møtt med den ytterste forferdelse. Selv om Muhammeds religion etter deres syn var vranglære, ville de heller ikke se på bespottelse av andres tro med velvilje. En religion med Abraham blant fedrene var tilværelsens mest alvorlige anliggende, også den avart som kunne lede til fortapelse, for hvem kunne vite om ikke også de villfarne tilba en flik av det hellige? All spott over egne eller andres helligdommer ville nok farfar og farmor sett som et tegn på utidighet og overmot som kunne lede til ulykke.Ikke mange blant oss i dag har en tro som dem. Derfor ville det vært langt enklere for mine besteforeldre enn for oss å skjønne det virkelige i andres harme over spott med helligdommen. Som troende på gamlemåten ville de hatt berøring med det samme sinnelaget. De ville blitt like krenket som en muslim over en offentlig tilstand der Gud er et tema for stand-up-komikere. Det vil oftest kjennes feil for den som selv har en sterk tro, å håne det andre holder hellig. At noen verdsliggjorte pressefolk i dagsaviser som Jyllands-Posten prøver ut grenser i denne retning, overrasker de færreste. Men at redaktøren for en erklært kristen avis gjør det samme, får meg til å spørre om han er en ekte religiøs sjel, eller om han er en stridsmann som bruker kristennavnet.

For mange av oss

som er gammeldags oppdradd, vekker det fortsatt ubehag når helligdommer spottes, egne eller andres. Motforestillingen melder seg: Var det nødvendig? Denne medarbeider fikk i tillegg lære seg som utenriksreporter, særlig i urolige strøk, den gylne regel, om man skulle få gjort jobben: Vis respekt. Det var forresten ikke annet enn selve grunnregelen for samkvem mellom mennesker.Vi har gjort en sjokkartet erfaring: Det finnes altså en verden der ute, hvor religion i den grad er blodig alvor, og der spott med det hellige vekker så stor vrede at fanatikere og voldsmenn kan utnytte vreden til avsindig ødeleggelse for egne uhellige formål. Noen hevder at vi står overfor åndelig håpløst tilbakeliggende mennesker, som fortsatt ser ut inne i hodet som våre forfedre gjorde på 1600-tallet, og som trenger å vekkes opp med den moderne tankes nålestikk. Men så er det altså en drøy milliard av dem, som kanskje er nødt til å gå igjennom sin egen opplysningstid og skriftkritiske oppvåkning, mens det synes å virke mot sin hensikt å få det inn i form av provokasjoner fra en hovmodig vesterlandsk verden.

Heller ikke

hos oss er ytringsfriheten uten grenser. Vi setter selv våre grenser. Fortsatt mener mange at denne frihet for eksempel ikke bør omfatte jødehets av Julius Streicher-merke, ondartet rasisme, oppfordringer til hat og vold mot definerte grupper, eller for den saks skyld barneporno. Om jeg har fred i mitt eget sinn, ønsker jeg ikke å krenke andre, dersom jeg kan unngå det. Noen sa: Ytringsfrihet innebærer ikke en plikt til å krenke. En av de mindre heltemodige kamper for ytringsfriheten må være hvis jeg sender ut provokasjoner som ikke først og fremst bringer hevn og ødeleggelse over meg selv, men snarere over uskyldige landsmenn der ute, som ikke har bedt om min ytring, men likevel settes i fare. Eller som den i Danmark, der ytringsfrihetens grenser ble oppfattet da ytringene rammet eksporten av ost og smør.