Gufs fra fortiden

SLIKE GUFS fra den nære fortid hørte med i billedmaterialet da Holocaust-senteret markerte sin åpning med en internasjonal forskningskonferanse.Da et slikt senter ble foreslått plassert i Quislings fordums "førerbolig", var tanken å drive ut fortidens spøkelser. Huset skulle stå for den rake motsetning til alt som kjennetegnet nazismen, med dens ensretting og forfølgelse av mennesker som skilte seg ut. Derav navnet "Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter". Til dette kom akademiske motiver. Som senterets direktør Odd-Bjørn Fure påpekte: Annen verdenskrig og nazismens forbrytelser var et forskningsfelt som hadde dabbet av i Norge.Lignende forskningsmiljøer har vokst frem i mange land. Grunntemaet er nazismens industrielle folkemord på seks millioner jøder. At dette er en enestående hendelse i historien, blir klarere etter hvert som selve krigen kommer mer på avstand. Det er en hendelse som har forutsetninger til å få varig liv i det kollektive minnet, kanskje på lignende måte som Svartedauen lever i folkeminnet etter snart syv århundrer. Det er ikke bare jødedommens, men også Europas tyngende bagasje. Slik må det bli når en betydelig andel av Europas befolkning var medvirkende i Hitlers nye orden og dermed i sivilisasjonens sammenbrudd, med den fremste og dyktigste nasjon på kontinentet som anfører.

Brennoffer.

Ordet Holocaust kom først i bruk fra slutten av 1970-tallet, og stammer eiendommelig nok fra en amerikansk fjernsynsserie om nazismens jødeutryddelse, som fikk sitt navn etter hva som egentlig var det engelske ordet for "brennoffer". Dramaet vekket en hel verden, i den grad at tittelen på en TV-serie gikk inn som almen betegnelse, i dag til og med altså som navn på forskningsinstitusjoner.Under mønstringen av fagfolk fra mange land favnet temaene så bredt, fra krigshistorie til fremmedgjort innvandrerungdom i dagens Velferds-Norge, at spørsmålet oppsto: Hva binder dette sammen? Svaret er: Granskning ikke bare av folkemord under ulike forhold, men av vilkårene for utsatte grupper, innsats mot forfølgelse, undertrykkelse og diskriminering, på grunn av tro, rase eller herkomst. Med andre ord: Arbeidet skal være både utforskende og holdningsskapende, i et krevende tospann.

Bitre ord.

Med slik spredning i emner oppstår også grunnlag for kritikk, dersom analyser av den verste ugjerning i historien settes side om side med dagens mer alminnelige temaer. For overlevende jøder og Gestapo-ofre blir slike sammenstillinger stundom oppfattet som en banalisering. Lignende kritikk kom frem i en bitter strid om bruken av den tidligere fangeleiren Falstad som museum, der motstandernes fordømmelse gikk ut på at nazismens grusomme overgrep ble slått i hartkorn med mer alminnelige former for vanskjøtsel i fredstid. En antydning om problemet ble gitt da en av de mest kjente internasjonale eksperter på antisemittisme, dr. Wolfgang Benz fra Berlin, beskrev fremdriften i Hitlers jødeforfølgelser, fra de første avgrensede restriksjoner skritt for skritt til gasskammeret. Under diskusjonen etterpå fulgte ingen opp Benz, mens innleggene i stedet rettet seg mot forhold for norske sigøynere og innvandrere, - av åpenbar interesse, men ikke helt det samme. Det blir en utfordring å sortere et slikt mangfold i temaer. Åpningen av senteret skjer i en påtrengende aktuell sammenheng, i skyggen av atter en krig i Midtøsten og en opprivende hjemlig strid om Israel og jødene, utløst av Jostein Gaarder. Den berømte jødiske historikeren Yehuda Bauer sa til oss at han oppfattet Gaarders kronikk i Aftenposten som en antisemittisk tekst, fordi den blandet karakteristikker av Israel med karakteristikker av jødedommen og jødefolket. En slik reaksjon antyder hvor forgiftet ordskiftet er blitt.

Alene.

Hva som vil forundre noen, er ytringer fra jødisk hold om at Norge i dag er blitt et land hvor det er spesielt vanskelig å tale Israels sak, og hvor man som jøde føler seg isolert. Tilsvarende er blitt fremhevet av Israels ambassadør i pressen. Hva ligger bak et slikt syn, stadig gjentatt den senere tid? Uttalt antisemittisme er lite utbredt i vårt land. Som følge av at Israel siden seksdagerskrigen 1967 har vært en okkupasjonsmakt, er staten blitt mislikt blant mange, men denne mistro finnes over hele Europa og er ikke noe spesielt for Norge.Noe som bidrar til at jøder i dagens klima føler seg alene blant nordmenn, er at de er så fåtallige hos oss, mens de i andre vesteuropeiske land har titusener og hundretusener av trosfeller, med et høyt antall jøder i toneangivende posisjoner i samfunnslivet. Desto mer nærliggende blir det å minnes at Norge historisk sett har lite å rose seg av. De lovpriste fedrene på Eidsvoll innførte i 1814 forbud i Grunnloven mot jøders adgang til riket, på et tidspunkt da slik utstøtelse av jøder var blitt sjelden i Europa, og da selv de mest reaksjonære enevoldsherskere på kontinentet hadde større antall jøder blant sine undersåtter. Det nye senterets utstilling minner om at da Norges jøder under krigen ble sendt til tyske dødsleirer, var det norske tjenestemenn og transportfirmaer som utførte mye av jobben. Slike erfaringer blir lett hentet frem igjen når kjølige vinder blåser.