MINE TANKER går til den forrige krigen i Afghanistan, da sovjetrusserne hadde invadert landet. Det var tider da de hellige krigere ble sett på med respekt i Vesten, nærmest som helter. Dette var karer som virkelig våget livet og rettet sine muskedundere, sine gamle Lee Enfield-rifler fra britenes tid og sine nyerobrede Kalasjnikover mot den sovjetiske overmakt, skjønt det så håpløst ut.På første halvpart av 1980-tallet, før Gorbatsjov, ble Sovjet-imperiet fortsatt betraktet som en kraft på ubønnhørlig fremmarsj. Intet land som en gang var overtatt av kommunistene hadde kommet seg løs fra kommunismens lenker, ble det sagt i de tider. I Afghanistans russiskbesatte hovedstad Kabul satt den svenske stjernereporteren Ulf Nilsson på pressehotellet og belærte yngre kolleger. Han hadde reist over alt i verden. "Fra før har russerne lagt under seg alle landene i Sentral-Asia", forklarte han oss. "Afghanerne er Sentral-Asias siste frie stamme. Nå har sovjetmakten innhentet også dem. Neste steg blir Balutsjistan sør for grensen. Når russerne får fotfeste der, har de sikret seg sitt mål, innpass i de varme farvann, ved Det indiske hav".

Mot overmakten.

Slik tenkte man den gang. Selvsagt gikk vår sympati til de hellige krigere. Vi beundret deres stridbarhet. Den gammeldagse religionen deres fikk vi godta. Det skulle bare mangle at slike folk ikke tok sin Gud alvorlig. Ingen satte dem i forbindelse med terrorisme. Fortsatt var terror mest knyttet til Baader-Meinhof, Røde brigader og IRA. Riktignok hadde grupper med bakgrunn fra den muslimske verden skremt mange med sine udåder, som Svart september og flykaprere av ymse slag, men disse ble mest satt i forbindelse med palestinske ekstremister.Over alle land i vest gikk oppfordringen om å hjelpe mujahedin, Afghanistans hellige krigere. Mye ble gitt i våpenhjelp og penger til våpen. Vi var lettet da USA fikk utrustet dem med slagkraftige bærbare Stinger-raketter. Stinger knekket det sovjetiske luftherredømmet, og la grunnen for russernes ydmykende tilbaketog.Noen år senere ble det hevdet at Taliban brukte de gjenværende Stinger-rakettene mot amerikanerne.Formuer av dollar fra CIA ble kanalisert via Pakistans etterretningsvesen over grensen. Lite kjente man til at brorparten gikk til de gale folkene.

Felles fiender.

For de gale folkene hadde dukket opp. Året 1979, som endte med at Sovjet marsjerte inn i Afghanistan i romjulen, hadde begynt med en annen hendelse som skulle forandre verden: den islamske revolusjon i nabolandet Iran. Den var et varsel om hva som skulle komme. Vi noterte oss at de hellige krigerne vi traff på i Afghanistan var innbyrdes uenige om Irans ayatollah Khomeiny. De fleste av dem mente at de i sin vanskjebne trengte samarbeid med Vesten. Unntaket var en leder ved navn Gulbuddin Hekmatyar, med sin bevegelse "Hezbe Islami". Også han tok saktens gjerne Vestens penger, faktisk en urimelig stor del av dem, men vi kunne ikke unngå å merke at hans folk var like fiendtlige til sine givere i vest som de var til russerne. De hengte opp bilder av Khomeiny i sine lokaler. De var islamister, før vi hadde lært oss ordet, av uforsonligste slag. I dag er Gulbuddin og hans menn våpenbrødre med Taliban og Al-Qaida.

Osamas forbilder.

En jeg ikke møtte i Afghanistan, og som ingen av oss fra vest ennå hadde hørt om, var Osama bin Laden. Som verden etter hvert fikk vite, hadde han kjempet med tapperhet i krigen mot russerne, og vært blant mottagerne av USAs penger og hjelp. I et intervju med den arabiske fjernsynskanalen Al-Jazeera mange år senere ble bin Laden spurt om hvordan han opplevde å være alliert med den store satan i Washington.Han svarte at han fulgte hva han hadde lært av profeten Muhammeds strategi på 600-tallet, under krigen mellom islams store fiender, perserriket og Bysants. Profeten hadde kjempet på samme side som den ene av de to partene når det var hensiktsmessig, for å bidra til at de kunne rive hverandre i stykker, med det utfall at islam erobret Midtøsten fra de kristne. De to onde makter Russland og USA var for ham hva perserriket og Bysants hadde vært for Profeten, fastslo bin Laden.

Fanatikere på besøk.

Da hadde jeg i mellomtiden hatt gjensyn med islamistene av bin Ladens og Gulbuddins retning. Det var i muslimske Bosnia, under krigen etter Jugoslavias sammenbrudd. De muslimske myndigheter sto med ryggen mot veggen overfor den serbiske overmakten, og grupper av de harde menn med krigserfaring fra Midtøsten og Afghanistan hadde kommet dem til unnsetning. Mange av de lokale bosniske muslimene, mer preget av Balkan enn av Arabia, var vettskremte for dem. "Vi holder oss unna dem for å unngå bråk", sa de til oss. "De opptrer truende, særlig mot kvinner som de synes er upassende kledt." Jeg oppsøkte islamistene fra øst i deres hovedkvarter utenfor Zenica, men ble avvist. Det hjalp ikke å fortelle dem at mujahedinene i Afghanistan hadde tatt meg med i fjellene og latt meg dele både mat og husly. Jeg var uansett en vantro fra vest, og ble kastet på dør, på barskeste måte.Om den iranske revolusjonen hadde vært forvarselet, så hadde selve skillet kommet ved kommunismens fall fra 1989. Intet Sovjetimperium kunne lenger true verden. Det varte bare så kort før både Vesten og islamistene hadde funnet nye fiender til erstatning for Sovjet: hverandre.

Krigsråd.

I det klima av gjensidig mistro som i dag synes å bre seg, minnes jeg en tid, da hellige krigere som hadde mistet alt de hadde, tok meg under sin beskyttelse og viste meg den ytterste gjestfrihet. De lot meg attpåtil være med når de holdt råd på tunet nedenfor landsbyhøvdingens hus, under skyggefulle trær.Mennene satt i ring og rådslo i time etter time, med høvdingen i høysetet, mens vannkaret ble sendt rundt, og de rakte meg det lefselignende afghanske brødet.Om jeg hadde møtt dem igjen, kunne jeg ha spurt: Hvem er nå fienden for dere? Trenger vi mennesker en fiende å stri mot, for å finne en orden i tilværelsen?