Norge deltar i krig

I DAG gravlegges en norsk soldat som falt i strid i Afghanistan, nummer to i rekken. Samtidig er det gjort kjent at forsvarsministerens sønn - nå permittert fra tjenesten - tidligere ble nektet å dra til Afghanistan, på grunn av risikoen for at han ville bli et fristende mål for gisselaksjoner. Derfor kunne han sette ikke bare seg selv men også medsoldater i fare, het det. (Nøyaktig samme begrunnelse ble brukt for å nekte britenes prins Harry å dra i krigen i Irak).

Krigens alvor.

Våre myndigheter forbereder opinionen på at det kan bli flere gravferder for soldater i tiden som kommer. Når vi er med i en allianse, må vi ta vår del av støyten, blir det sagt.Forrige gang det norske forsvarets soldater falt som deltagere på den ene siden i strid, var under annen verdenskrig. Før det hadde Forsvaret 126 år uten krig, og etter det, ytterligere halvannen generasjon. Under Koreakrigen på 1950-tallet ble Norge anmodet om å støtte våre allierte med stridende soldater, men vi sendte i stedet et feltsykehus og skip. Normaltilstanden for norske militære har vært beredskap for å forsvare eget territorium, eller fredsbevarende innsats i utlandet. De av våre soldater som ble drept i Midtøsten, falt alle i fredsbevarende tjeneste.

Betalt prisen.

I dag er deltagelse i Afghanistan fastslått å være Norges viktigste militære satsing. Det er ikke tegn til at krigshandlingene i landet skal ta slutt med det første. Det betyr at en del av våre soldater, som frivillig tjeneste, reiser for å støtte regjeringssiden i et land der krig pågår. Norske enheter er til nå ikke satt inn på de mest utsatte postene, men har likevel betalt prisen for at fiendens våpen også innhenter dem.Den nye tilstand som medvirkende i krig er blitt lettere godtatt her hjemme fordi den har utviklet seg gradvis, gjennom flere internasjonale operasjoner ledet av NATO-allierte. Internasjonale operasjoner har vært NATOs hovedoppgave siden alliansens forsvarsdoktrine ble lagt om etter den kalde krigens slutt. Norske styrker var ikke i stridende oppdrag hverken under den første Gulfkrigen i 1991, eller senere på Balkan. Nordmenns tjeneste i Afghanistan syntes også i starten, da Taliban var nedkjempet, å være av fredsovervåkende natur i praksis, inntil Taliban kom til hektene igjen som motstander i strid.

Uenighet.

I det gamle Forsvaret ble de falne hyllet for å ha gitt sine liv for fedrelandet. Å forsvare rikets territorium kunne alle være enige om, bortsett fra ubøyelige pasifister og dem som havnet på feil side og ble straffet for det. Forsvaret bør ha folket med seg. I dag vekker de internasjonale operasjoner Norge blir med på, uenighet og motstridende syn i offentligheten, til tross for at Stortinget stilte seg enstemmig bak innsatsen i Afghanistan. Særlig kraftig var splittelsen da Norge sendte noen få helt symbolske soldater til Irak, fordi et flertall av nordmenn var imot den krigen.I NATOs internasjonale operasjoner ligger det innebygget at de vekker strid i medlemslandene. Det er blant annet fordi det ville være utenkelig å iverksette operasjonene uten at USA med sin militære slagkraft fører an. Derfor må hver av dem passe som verktøy for USAs sikkerhetspolitikk. Det var noe enklere da den nye NATO-strategien ble vedtatt på slutten av 1990-tallet, for den gang ble USA ledet av Bill Clinton og Al Gore, som var på bølgelengde med de allierte. Det ble mindre enkelt med USA ledet av George W. Bush og Dick Cheney, som færre i Europa er på bølgelengde med.

På offensiven.

NATOs nye strategi har utvisket forskjellen mellom småstaters og stormakters krigføring. Før strakte småstatene seg sjelden lenger enn til å forsvare egne grenser. Å føre felttog i fjerne strøk var stormakters og imperiemakters kjennetegn.Med operasjoner utenfor medlemslandenes eget territorium ble NATO en mer offensiv allianse, mens den tidligere hadde vært rent defensiv, med et virkefelt som stanset ved medlemslandenes grenser.Hovedmotiv for innsatsen i Afghanistan er å motvirke at landet sklir tilbake til sin rolle under Taliban, å bli en trygg havn for Al-Qaidas terrorisme. Vi har erfart at operasjonen er risikabel. Det er ikke bare fordi det afghanske samfunn er en labyrint, der NATO er alliert også med tvilsomme elementer på den herskende side. I tillegg vil det svekke befolkningens støtte å bombe sivile mål, slik USA ofte har brukt som metode, og som presidenten Hamid Karzai har fordømt i fortvilede ordelag. Samtidig er det vanskelig for NATO å ta igjen med en motstander som ikke følger krigens vanlige folkerett fra Genèvekonvensjonen, men som uten hemninger tar gisler og dreper sivile i selvmordsaksjoner.Ingen kan spå hvordan det vil ende i Afghanistan. Det har gått galt for stormakter der før. Alliansen og vårt eget land må hele tiden bedømme om resultatet er innsatsen verd, om risikoen for omverdenen ved å trekke seg ut, er stor nok til å rettferdiggjøre et fortsatt nærvær.