DOMMEN i Oslo tingrett fredag opprettholdt Universitetet i Oslos avsettelse av Arnved Nedkvitne. Dermed har en professor i historie selv utløst et stykke historie. Professorer har pleid å ha den tryggeste jobben i landet. Hvis vi ser bort fra den tyske okkupasjonen med påfølgende landssvikoppgjør, er ingen professor sparket siden Det Kongelige Frederiks Universitet i Christiania ble grunnlagt i 1811, ifølge den avsattes kollega John Peter Collett, som skriver universitetshistorien. Nærmest til det kom en professor i tannlegefag som det ble reist avskjedssak mot i 1977, men saken endte i et forlik der professoren selv trakk seg. I skrivende stund er det usikkert om Nedkvitne vil eller kan anke til høyere rett.
Forgiftet miljø
I en privat bedrift ville ikke en ansatt med Nedkvitnes adferd hatt en sjanse. Han har gjennom mange år hjemsøkt kolleger med drøye beskyldninger og bakvaskelser, mye i form av masseutsendelser på e-post. De utsagn som er gjengitt i dommen, vil neppe strekke til for injuriesøksmål – som heller ikke er ukjent professorkolleger imellom – men de har vært krenkende nok til å forgifte miljøet. Det anses som oppsigelsesgrunn at han har avvist innkallinger til møter der stridighetene skulle behandles. Ingen har rett til å ignorere slike pålegg fra en arbeidsgiver. Nedkvitne har sett på seg selv som en varsler, og avviste møtene med den begrunnelse at de ble holdt for å plage ham.
Stillingsvern
To viktige forhold beskyttet ham lenge: 1. Frem til vår tid har professorer hatt rang av embetsmenn, som bare kan avsettes ved dom. De blir nå nedgradert, ved at de som er utnevnt siden 1990-tallet, ikke lenger har slik rang, men stillingsvernet sitter likevel dypt. 2. De fremste vitenskapelige poster skal uansett ha stillingsvern, fordi dette betraktes som et vilkår for forskningens frihet. Tanken bak er at vitenskapen skal stå i sannhetens tjeneste uten innblanding fra makten og uten frykt for levebrødet. Et krevende ideal.
En rekke professorer ved universitetet har fordømt avsettelsen av Nedkvitne. De hevder at det som har skjedd kan åpne for inngrep i fremtiden mot forskere som kommer på kant med omgivelser og maktmennesker.
Sårbart omdømme
Universitetet i Oslo går neppe ut av denne prosessen med et styrket renommé. Hendelsesforløpet bekrefter et inntrykk som er blitt spredd på flere hold av at dagens akademiske verden er rik på intriger, krangler, klikkevesen og mobbing. Nok en gang minner noen om Henry Kissingers ofte siterte utsagn: «Grunnen til at akademiske stridigheter blir så ondsinnede, er at så lite står på spill». Nok en gang lyder det treffende.
Alle ved lærestedene har møtt fakultetets kverulant. Man har hittil holdt ut med slike, i formodningen om at skapende forskning også kan oppstå blant de vanskelige typene, kranglefantene og særlingene.
Truet
Under avsettelsen av kranglefanten Nedkvitne avviste universitetets ledelse flere forslag til en løsning. Tidligere prorektor Haakon Breien Benestad sa i retten at han hadde tilbudt seg å megle mellom partene, men at han var blitt refset av rektor Geir Ellingsrud og truet med å bli sparket fra prorektorembetet. Benestad hadde prøvd å formidle et forslag fra kolleger om at Nedkvitne skulle forlate instituttet der han hadde gjort seg umulig og bli plassert for seg selv et annet sted ved universitetet.
Nei til kompromiss
Dette sier Nedkvitne han «uten tvil» ville godtatt. Fra professorens fagforening, Forskerforbundet, ble det foreslått at Nedkvitne – på vei mot pensjonsalderen – skulle vende tilbake til sin lærestol de to månedene som manglet på at han kunne gå av med AFP. Også det sier Nedkvitne at han ville godtatt. Universitetets ledere avviste begge løsninger og insisterte på avsettelse. Bitterhet og harme over professorens oppførsel hindret dem i å finne den minnelige ordning som et universitet trolig ville vært best tjent med.
Frem i lyset
Et vitenskapelig institutt kan ikke leve med slike forhold blant fagkolleger som Nedkvitne ga opphav til. Ledelsen var lenge hemmet av at den ikke kunne svare utad på historieprofessorens grove beskyldninger, fordi det var en personalsak unntatt offentlighet. Under Nedkvitnes fåfengte forsøk på å vinne stillingen tilbake rettens vei, ble det offentlig belyst hva han har sagt og gjort. Det tjente på ingen måte hans sak.
Uansett vet jeg om fagmiljøer ved universitetet der ordbruken under de indre konflikter har vært mer krenkende enn i Nedkvitnes tilfelle, uten at professorer er blitt avsatt der av den grunn. De tåler kanskje mindre nå enn de tålte før. De frie og uavsettelige professorer er ikke lenger fullt så uavsettelige som professorer pleide å være, og deres særegne laug ikke lenger like eksklusivt.
Kommentarer