Bort herfra, det er vårt mål

STORE PLANER. Noen trodde det var spøk: Plutselig dukket de opp, ut av det blå i manges øyne, de nye forslagene til atter en utbygging av strøket rundt Sentralbanestasjonen i Oslo.

FLERE AV FORSLAGENE vil gjøre Postgirobygget til en dverg, om vi skal tro tegningene. Prosjektsjef Per Atle Tufte i Rom Eiendom er ikke snau med sine løfter eller trusler: 90 000 kvadratmeter til 3 milliarder kroner!

Fåfengt.

Normalt ville protestene blitt store. Om de blir det denne gang, gjenstår å se. Kanskje har en form for tretthet bredt seg, etter at all motstand tidligere har vist seg så fåfengt, først mot den nåværende skamfering av omgivelsene rundt Oslo S, senere mot et Bjørvika planlagt slik at brukerne kan kjede seg til døde. Når man har skapt omgivelser preget av den ytterste trøstesløshet, så blir det egentlig lite å slåss for. De færreste vil føle en tilhørighet, eller at dette er et miljø med kvaliteter verd noen sverdslag. Hva hjelper det å henge opp gardiner i helvete? Her gjelder det å komme seg på bussen hjem. Som sagt av Franz Kafka: "Bort herfra, det er vårt mål". Saktens en fallitterklæring for en hovedstad, og for politikere uten teft som har latt sin by i stikken.

Maskinen som forbilde.

De er ikke alene om sin svikt. Verden over, fra Shanghai til Los Angeles, skyter utvekstene opp i et svulstlignende tempo, i en målestokk som gjør mennesket til en mygg. I tillegg til de kvadratiske bokser i glass og betong har nye forbilder kommet til: det teknologiske, der bygningens forbilde er maskinen, eller det avantgardekunstneriske, der forbildet er nonfigurativ skulptur. Først og fremst er det megakapitalen som avspeiles, i det som er blitt et interessefellesskap mellom eiendomsbaroner og en toneangivende retning blant dagens arkitekter, som gjerne vil vise seg frem med det uvanlige. Hva det spørres mindre om, er hva jeg som et vanlig menneske og mine sanser trives med, og hva som valser meg ned.Påfallende lite spørres det også om hva som er praktisk, og hva som sparer ressurser og miljø. Den nyeste bygningen som er kommet opp i Bjørvika, glassboksen til PricewaterhouseCoopers, har et rekordartet energibehov: For å holde volumet under glassfasaden avkjølt om sommeren og oppvarmet om vinteren. Noe lignende merker jeg i mitt glasshus rett ved, der jeg, som trollet, gjemmer meg for solen når den kommer, bak tette persienner, så ikke solstrålene skal gjøre min dataskjerm uleselig. Slik lykkes det upraktiske, det kostbare og det utrivelige å inngå i en uovervinnelig treenighet, fordi vi arbeider mot naturens krefter, i stedet for å være på parti med dem.I noen årtier har miljøverntanken rettet stadig sterkere søkelys mot forurensning, ressursbruk og rovdrift på naturen. Innen byggekunsten har hovedstrømmen, oppsiktsvekkende nok, gått den motsatte vei. Bygningene reiser seg som stadig mer avstikkende inngrep i landskapet, mens harmoni oppfattes av byggeideologene nærmest som uttrykk for artistisk feighet. Utfordringen er akutt, fordi vår tid er i stand til å sette et vesensforskjellig kraftigere stempel på omgivelsene enn alle tidligere epoker. Vi overgår alle våre forfedre gjennom overlegenhet i byggekapasitet og teknisk rekkevidde, med et utvalg av industrielt tilvirkede materialer og elementer som før var utenkelig. Overfor et 21de århundre i høykonjunktur er landskapet ganske forsvarsløst. Bare børsfall og eiendomskrakk kan bringe det unnsetning for en stakket stund.

Økologiske avtrykk.

Dermed etterlater vår slekt mer hemningsløse økologiske fingeravtrykk omkring oss enn noen før oss i historien.Hvordan vi forholder oss til denne splintringen av landskapet, der nybyggene bevisst tilsikter å rope høyest mulig, er et spørsmål om sinnelag. De fleste av de toneangivende arkitektene med de store oppdragene og deres støttespillere synes å være utdannet på en slik måte at de lovpriser det som splintrer. Honnørordene er "dristig formspråk", "nyskapning" og "livgivende kontrast". Jeg ser et landskap som er såret og i tilbaketrekning. Hos mange etterlater det fremmedgjørelse. Før eller senere vil en hjemsøkt verden måtte innse behovet for å dempe arkitekturens preg av teknologiske inngrep i landskapet, delvis for å berge det som måtte være tilbake av likevekt, delvis for å beskytte mot fremmedgjørelse.Ikke minst lider noen bevaringsverdige miljøer, fordi dagens dogmer innen profesjonen vil forby at den nødvendige fornyelse i slike strøk skjer gjennom tilpasning til det gamle. Det nye slagordet er "tilpasning gjennom kontrast". Dette er som George Orwells nytale, av samme logiske gehalt som "fred er krig", "stillhet er larm", "lys er mørke".

Et mindretall

blant dem som tegner våre hus, prøver å fornye et mer klassisk eller tradisjonsinspirert formspråk, ut fra den erfaring at slike løsninger faktisk har vist seg å virke, og stundom er mer takknemlig å forene med miljøverdier, i tillegg til trivsel og skjønnhet. Blant de toneangivende i bransjen blir slike avvik forsøkt bannlyst, gjerne med en strøm av ukvemsord om at de driver med "kopiering" av nedarvet formspråk, enten det tradisjonelle norske eller det klassiske. Til gjengjeld får vi glede oss over at det blant våre tonekunstnere fortsatt er tillatt for utøverne å uttrykke seg gjennom folkemusikken eller gjennom den klassiske musikk. Om byggekunstens smaksdommere var forbildet, ville det sett stygt ut for folkevisen og den klassiske symfoni.I diktet "Om å vokse nedover" skriver Rolf Jacobsen:Jo større byene blirJo mindre blir menneskene.Jo høyere husene stikker mot skyeneJo lavere blir de som må bo der.I New York er du bare 10 cm.I London og Singapore kanskje en
engelsk fot. Og byen vokser og vokserOg livet ditt blir mindre og mindre
verd.Snart er vi høye som gresstuster bare,Og kan tas med en plenklipperTidlig en søndag formiddag.Eller hva tror du?

Les også

Velkommen til Aftenpostens debatter!

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.