Jo klarere trofaste muslimer ønsker å markere sin tro i det offentlige rom, desto mer innbitt verdslige blir mange nordmenn – i en forsvarsreaksjon.

Tidligere kunne bekymringer høres fra konservative og borgerlige røster over avkristningen av landet. Frigjøring fra religionens bånd, likestilling og ytringsfrihet med færrest mulig grenser, slikt var det mest venstresiden som snakket om, mens konservative holdt igjen. Fortsatt i 2004 ville Fremskrittspartiet med KrF og Høyre beholde lovforbud mot blasfemi. Særlig etter Muhammed-karikaturenes stormer endret holdningene seg. Det er bare å høre på Siv Jensen. Nå blir verdslighet og frigjøring utropt til høyresidens norske verdier.

Avsporing.

Slik ble det et øredøvende fravær av støtte for å gi vern mot blasfemi et fortsatt liv i straffeloven. Mange vestlige land har dette i behold, og det er en grei sak, i pakt med Europarådets vedtak, å ha lovbestemmelser om hatkriminalitet mot religion (les, for eksempel: hatkriminalitet mot det jødiske). Det skulle ikke mer til enn at saken ble lagt frem på tilstrekkelig klossete måte, og vips var til og med Dagfinn Høybråten imot. Nå er det høyreorienterte politikere og nettsteder som viser en tidligere utenkelig iver etter å fjerne forbud mot å krenke Gud i det offentlige rom. Særlig, viser det seg, de andres Gud, Allah, eller rettere sagt hans forkjempere, de som er så nidkjære at de vekker angst.

Bakom ligger mer enn fremmedfrykt. Islam har en tid hatt dårlig presse. Eller snarere: Allah har hatt et antall ikke særskilt koselige talsmenn her på jorden. En skulle tro hensikten var å skremme Vestens mennesker vekk. Med på dette laget var Khomeini, med kjeppjaging av annerledes tenkende og drapsordre mot Salman Rushdie. Talibanerne. Kvinnetukterne. Terroristene. De som pisker og steiner. Omskjærerne. Æresdreperne. De som brenner norske ambassader for Muhammed-tegningers skyld. Bin Laden. Og nå den åndelige leder al-Qaradawi, som sier at Hitler iverksatte Guds straff mot jødene.

Mismot.

Var jeg god muslim, ville jeg kjent mismot. Var jeg en av de teologene som satser på brobygging mellom religioner, ville jeg følt at det knaker i min bro.

Selv hører jeg til dem som ikke blir trett av å minne om at det store flertall muslimer er fredelige, lovlydige og vennlige folk, slik jeg har erfart fra ulike land. Jeg deler knapt den store opphisselse over hijab i politiet, fordi jeg tidlig vennet meg til både sikher med staselige turbaner og mange slags skaut i øvrighetens uniform på De britiske øyer. Og hvordan kan jeg holde ut med blasfemi, jeg som ble flasket opp med Dorés billedbibel på min bestemors fang? Men jeg merker at frykten har økt for å gi islams harde menn lillefingeren. Annerledes den gang islam var eksotisk, og i våre øyne hørte hjemme blant arabere og sjeiker, ørkensand og romantikk. På nært hold viser islam to ansikter, og det stridbare ansiktet vekker større oppsikt enn det vennlige. Så skremt blir mange hos oss av det stridbare ansiktet at de stuer sine gjenværende religiøse arvestykker vekk innerst på mørkeloftet, i tro på at dette kan gi dem bedre påskudd til å holde islam i tømme.

Hvilken illusjon.