ETTER HVERT er det så lite av felles tro som knytter oss sammen, at vi nøyer oss med å dyrke retten til å uttrykke uenighet.

Verdenskonferansen for ytringsfrihet i Oslo siste uke var en generøs markering av dette – angivelig tidenes største arrangement i sitt slag.

Da vår utenriksminister talte til forsamlingen, minnet han om at ordene kom på dagen 20 år etter blodbadet på Den himmelske freds plass, da Kinas bevegelse for ytringsfrihet ble knust, 4. juni 1989. Den dagen sto sovjetblokken ennå tilsynelatende urokket. Siste dødsoffer blant dem som hadde prøvd å flykte over Berlinmuren, var skutt ned et par måneder før.

Verden har faktisk endret seg til det bedre. Østblokken ble brått historie, de fleste av Latin-Amerikas militærdiktatorer forsvant, det har vært fremskritt i Asia og Afrika, mindre i Midtøsten. Men verdens største nasjon sitter fast i en skrustikke og håndhever ufriheten fra 4. juni.

Kollisjon.

Hva som vakte særskilt oppmerksomhet mot slutten av samlingen i Oslo, var da to kjente muslimer av moderne vestlig kaliber braket sammen: sveitsisk-oppvokste Tariq Ramadan og kanadiske Irshad Manji, begge med herkomst fra Midtøsten. Det ble et hissig og forbitret sammenstøt.

Irshad Manji er med hele sin hippe fremtoning det stikk motsatte av hva man venter fra en muslimsk kvinne: en feminist i dongeribukser og kortklippet hår, åpent lesbisk. Til manges forvirring holder hun samtidig fast ved sin religiøse tro. Hun er en agitator som snakker i store bokstaver.

Hennes motpol Ramadan er en veltalende, lærd, av noen lovprist som en reformator, av andre mistenkeliggjort som en ulv i fåreklær med skjult islamistisk dagsorden, med en bestefar som startet det muslimske brorskap i Egypt. Ramadan er for tiden nektet innreise i seks muslimske land: Saudi-Arabia, Syria, Libya, Algerie, Tunis samt forfedrenes Egypt. Under Bush-administrasjonen ble han også nektet innreise til USA. De romslige briter gjorde ham derimot til professor i Oxford og til medlem av en offentlig kommisjon for å motarbeide terrorisme.

Blasfemi.

Vi trenger ikke nye lover mot blasfemi i Europa, forsikrer Ramadan sine tilhørere. Hva vi trenger, er kunnskap og forståelse. Adferd som er provoserende og dum, kan likevel være lovlig!

Ramadans balansekunst er hans forsøk på å oppdatere islam i Europa, slik at hans fedres tro skal bevare en gyldighet for moderne sinn, samtidig som han vil vise respekt for det han kommer fra.

Irshad Manji går straks løs på ham: Hva sier du til krenkelsene mot muslimske kvinner gjennom tusen år, steining og andre middelalderske forbrytelser? Hennes utfall får det til å sprekke for Ramadan. Du er en juksemaker som snakker mot bedre vitende, svarer han. Du vet at jeg har gått inn for at slike straffer legges på is, gang på gang!

Feige radikale.

Stemningen blir ikke bedre når Manji langer ut mot vestlige radikalere, og hudfletter dem for at de ikke tør kritisere overgrep i islams navn, av frykt for å bli oppfattet som rasistiske. De progressive i Vesten har sin egen religion, erklærer hun: kulturrelativismens kirke, der alt fra minoriteter blir tålt!

Ramadan ser ut som om han knapt holder ut å høre på henne. Det er blitt vanskeligere å være muslim i Europa i dag, sier han. Stadig oftere utnyttes ytringsfriheten som skalkeskjul for mistenkeliggjørelse av våre trosfeller! Uvennlige ord som pleide å komme fra det innvandrerfiendtlige ultrahøyre, lyder nå fra toneangivende hovedstrøms politikere. Du legger stein til byrden!

Hva som var planlagt å være dialog mellom profilerte vestlige muslimer om frihetens grenser, har sklidd ut i det rene munnhuggeri. Ramadan avfeier sin motdebattant som en useriøs provokatør.

Overmot.

Et slikt stormfullt oppgjør gir antydning om de dype motsetninger som finnes mellom mennesker med muslimsk bakgrunn, og om hvor fåfengt det blir å skjære dem over en kam.

Lite tyder på at den diskusjon som ble brakt til offentlig oppmerksomhet med striden om Muhammed-karikaturene, blir avsluttet med det første. Enkelte har dessuten oppdaget at å krenke det de andre holder hellig, er en ganske virkningsfull teknikk for å sette de andre på plass.

En del av oss med mer gammeldags sinnelag trives derimot lite med slike krenkelser. Ikke bare fordi vi har lært at det er dårlig skikk, men også fordi det finnes forestillinger om hva allerede de gamle grekere kalte hybris, overmotet som kan bringe spiren til ulykke med seg.

Men skråsikre er vi ikke, for vi vet at rommet for det hellige også kan gi innpass for sleipinger, eller for fanatikere, for dem som misbruker religiøse følelser til sine formål. Når det avsløres, settes respekten over styr, og det opphøyde brister som billig glass mot et gulv av stein.