I SITT FØRSTE intervju som riksantikvar i vår avis i dag (side 6 og 7) etterlater ikke Holme tvil om at han vil bli en tydelig aktør under det hamskiftet som Norge gjennomgår. Han skal overvåke den flodbølge av utbyggingsprosjekter som nå venter på å forvandle bygd og by på alle kanter av landet, i tillegg til de forvandlinger som på forhånd er fullført de siste årtiene, styrt av en tidligere utenkelig tilgang på offentlige og private penger, og bare forbigående bremset av finanskrisen.

Mishandlet tradisjon.

Jo større og mer omfattende omkalfatringer, desto oftere blir Riksantikvaren part i saken. Ofte har økonomisk stagnasjon vært eneste beskyttelse for bevaringsverdige bygningsmiljøer i Norge, ikke minst fordi det er blitt pinefullt synlig at bevisstheten om utformingen av byer og tettsteder er mindre hos oss enn i land med sterkere tradisjoner på slike områder. Vår nye spesialitet er å forme tusen år gamle byer så de ser ut som de ble bygd i går. På reise lar vi oss sjarmere av de andres landsbyer og småbyer, mildnet som vi gjerne er av vinen og solen, før vi vender hjem og gjør våre egne tettsteder enda litt hesligere, enda en gang.

Enten det er økonomisk press som er pådriver, eller likegyldighet og uvitenhet, vil riksantikvaren stå midt i striden, vekselvis hilst som redningsmann eller plage. Noen ganger, men ikke alltid, har han virkemidler å sette inn. Enkelte av hans forgjengere var synlige og hørbare så det monnet, i likhet med Stephan Tschudi-Madsen, som øste bergensk veltalenhet ut over nasjonen og vant pressefolkene for seg med sin spesialbehandling, en for en. Etter hans tid hevdet mange at embedet var blitt vingeklippet, fortært av byråkratiet som direktorat.

Fagmann og aktivist.

Jørn Holme har særlige forutsetninger for å gjenreise synligheten og bli en slagkraftig operatør. Riktignok har han ikke fagbrev som kunsthistoriker eller arkitekt, som sine forgjengere. Men han har høy kyndighet, som utgiver av sitt to binds lærde verk om anvendelse av kulturminneloven. Juristen og den tidligere politikeren Holme har en bakgrunn som har gitt ham innblikk i styringsprosesser og rettslige grep. Han har vært statssekretær i regjeringen og statsadvokat, politijurist og dommer, medarbeider i Økokrim, leder inntil nylig innen de hemmelige tjenester og en tid faktisk assisterende riksantikvar.

Ifølge hans eget syn har erfaringen som politiker vært den viktigste, fordi den, i hans ord, har lært ham å kjenne bedre hvor langt han kan gå overfor maktens sirkler. Kulturminnevernet har det meste av tiden vært en interesse han har brent for, med tillitsverv i det frivillige arbeid. Det dokumenterer hans motivasjon.

I hardt vær.

Holme startet med de nye sterke utfordringer da han i går holdt nordisk konferanse om klimaendringenes innvirkning på bygningsarven, der hans seksjonssjef Harald Ibenholt beskrev våre dystre utsikter. Et varmere og fuktigere klima vil føre til langsommere opptørking av utsatte hus og flere skader av råte og sopp. Botemidlene er opptrappet vedlikehold, lufting, drenering og høyere beredskap ved flom og ras. Krav om at også eldre hus skal isoleres for å spare energi, vil skape et ugunstigere fuktklima inne i bygningene, som kan føre til store bygningsskader. Mange av våre gamle bygninger har overlevd nettopp fordi de har vært dårlig isolert. Bygninger i strandkanten risikerer valget mellom å bli flyttet eller oversvømmet, mens et særskilt klenodium som Bryggen i Bergen er utsatt for oversvømmelser allerede, og planlegges beskyttet med diker.

Snytt for sin arv.

Klimaendringene er av de trusler som foreløpig nøyer seg med å banke på døren. Herjingen med historiske miljøer har derimot vært med oss lenge. Ingen riksantikvar vil kunne påtvinge andre sin sans for stygt og pent, for det beror på smak og sinnelag. Derimot er hans oppgave som fredningsmyndighet å minne om at et sted har sin historie, og at senere generasjoner blir snytt for sin arv hvis stedet formes som om det oppsto i fjor.

Det er samtidig et faktum at vår tids byggeri er totalt internasjonalt, som oftest blottet for lokale og nasjonale elementer, og det kan være umulig å gjenkjenne en lokal eller nasjonal tilhørighet til bygninger som oppføres i dag. En riksantikvar må prøve å berge noen arvestykker som fortsatt kan vise hvor vi befinner oss, og at det ikke er hvor som helst. Samtidig må han vokte seg for å utvanne fredningsinstrumentet, og passe på at de ting han freder har kvalitet og særpreg som sikrer at fredningene kan vinne forståelse og støtte blant folk, i hvert fall etter hvert. Denne riksantikvaren vil vinne mange venner og fiender.