DEN DISKUSJONEN får betydning når forskningen legger grunn for avgjørende vedtak i samfunnet, som der fremtidens klima står på spill. Desto mer hvis forskerne er splittet seg imellom.

Da Videnskapsakademiet denne uke holdt konferanse om forskningens medfart i media, sto klima og global oppvarming på dagsorden. Ikke minst: Hvordan formidle usikkerheten?

Det viste seg at splittelsen gikk dypt. Et flertall, som omfattet den største akademiske tyngde, lød som de var på bølgelengde med Al Gore. Et mindretall, med like sterke overbevisninger, tvilte på eller avviste teorien om at klimaendringene er skapt av mennesker.

Enkelte av tvilerne sa til meg – riktignok ikke fra talerstolen – at deres likesinnede ble presset ut av faglige fora og nektet adgang til de vitenskapelige tidsskrifter. Så er vel ikke deres argumenter sterke nok? Er de toneangivende folkene i tillegg for harde i klypa? Har man i noen kretser kviet seg for å la skeptikernes innvendinger komme til orde, av frykt for at dette kan skade en god sak?

Forsikring.

Filosofen Dagfinn Føllesdal, sterk på vitenskapsteori, mente at de fleste uansett syn burde kunne vurdere det som en brannforsikring. Å iverksette føre var-tiltak er forsikringen. Vi vet ikke sikkert om katastrofen rammer, men om det skjer, vil forsikringen hjelpe oss.

Journalistene ble hudflettet av flere: Vi har ropt ulv i utide, mente de: Vi overdriver, ikke bare om fremtidens klima, men egentlig om det meste. Vår forståelse er grunn. Det blir påtalt at vi som yrkesgruppe nesten alle er uten naturvitenskapelig utdannelse.

Skogdød forsvant.

Vitenskapshistorikeren og biologen Nils Roll-Hansen ga en ubekvem påminnelse til dem av oss som måtte ha glemt det: Gjennom årtier ble det fastslått uten skygge av tvil at utslipp av svoveldioksid fra Europas industrinasjoner hadde utløst skogdød i stort omfang. Senere viste det seg, sa Roll-Hansen, at ingen påviselig sammenheng finnes mellom sur nedbør og skader på skog. En strøm av artikler i media varslet en katastrofe som ifølge vitenskapsmennene var innbilt. Avlysningen av katastrofen skjedde i stillhet. Vi har nå gått over til å påpeke at landet tvert imot gror igjen av skog.

Det er unektelig en svakhet at så få i media har naturvitenskapelig bakgrunn. Om vi skulle greie å fullføre en høyere utdannelse, er det gjerne i humanistiske fag eller i hva en professor har kalt «diffuse samfunnsvitenskapelige smørbrødlister». Vi kan misunne store aviser utenlands som sender rapporter «from our scientific correspondent», fra velskodde folk med evne til å kikke naturvitenskapens utøvere i kortene.

Den gang jeg oppsøkte kriger der frontlinjene stundom kunne være like skarpe som på forskningsinstituttene, hadde jeg til motto: Du må snakke både med serberne og med kroatene. Noe lignende gjelder for professorenes kriger. Forbildet, også her, som vi prøver å leve etter, må være å gjengi synspunktene fra begge sider av fronten.

Men det ville være feil av oss å skjule hvilken side som har det tyngste arsenalet, den mest solide utrustningen og det største oppbudet i sin leir.