DEN BØLGEN er umulig å stanse, men det er mulig å gjøre den mer skånsom.

En livsform er forvandlet eller har gått i graven, uten stor larm, men gjennom mange små skritt. Den nederlandske forfatteren Geert Mak skriver i sin bok som har høstet slik anerkjennelse, Europa – en reise gjennom det 20de århundret: «Overalt i Europa hadde jeg sett restene av bondekulturen, det grunnlaget som ved forrige århundres begynnelse ennå ga hele verden form, men som hundre år senere synes å være så godt som utvisket». Ikke minst er endringen merkbar på de storgårder og herregårder som et par slektsledd tidligere utgjorde samfunn for seg, bygd på de produkter som egen innmark og utmark kunne bringe frem. På slike gårder kunne det vrimle med folk og dyr. Arbeidskraften kostet lite mer enn kost og losji. I dag står eieren alene tilbake, og knapt nok han, eller hun, på de steder der også eier og ektefelle har tatt jobb utenfor gården.

Ubuden gjest.

Hva Geert Mak beskriver, er den nye stillheten som har senket seg over landsbygda i den vestlige verden. Også på tunet er det daglige liv blitt stille i forhold til andre arbeidsplasser. Ferdsel finner sted i motorkjøretøy. Vi må stadig lenger sør og øst på kontinentet, eller til de mindre velstående deler av verden, for å møte livet på landet i sin frodighet slik noen fortsatt minnes fra egen barndom.

De største og fornemste gårdene legger i dag de tyngste byrdene på dem som prøver å føre slektsarven videre. Et liv med bekymring: så mye å passe på med så få hender. I den nye stillheten på landsbygda kan ensomheten oftere enn før komme snikende som en ubuden gjest.

ordums skiller mellom storbonde og husmann overlever som et ekko i mange etterkommeres sinn, et par generasjoner etter at den siste husmann har pakket sammen. Ingen tilfeldighet at storbondefylket Hedmark ble det røde fylke, der orden og rang kun viste svake tegn til å slingre når «far var på Hamar med slakt», som det ble sunget av husmannsgutten Alf Prøysen. Fortidens nag kan dukke opp i historier om urett og savn gjenfortalt rundt bordet, men også stundom stoltheten over å ha tjent på en av de gjeveste gårdene i bygda, og, ikke fullt så ofte, solskinnshistorier gjenkalt med varme, om de gode herskapene som tok seg av sine. Enkelte innlegg i Aftenpostens nettdebatt om storgårdene de siste dager formidler sitt ekko av nedarvet bitterhet: «I tidligere tider var det fattigfolk og husmenn som med sin billige arbeidskraft holdt storbonden og hans slekt med pompøse og store eiendommer», skriver en av dem. «Ingen grunn til at det offentlige skal komme og berge disse luftslottene».

Skatt skaper forfall.

Uansett er det vrient å finne felles støtteordninger for bevaringsverdige bygninger, enten de er rettet mot storgårder eller mot mindre bruk, fordi det er så ulikt hva som skjer med dem. Noen berges av nye penger ved salg eller giftermål, andre finner nytt liv med ny næringsutvikling, gårdsturisme, som festlokaler eller til representasjonsformål, enkelte som sete for institusjoner og nye bedrifter.

Til gjengjeld er mange bønder tynget av skatteskjerpelsene fra 2005, som ikke minst fjernet deres mulighet til å trekke fra på skatten utgifter til vedlikehold på våningshus. Den utilsiktede følge er forfall og utarming av byggeskikken på landsbygda.

Hvis denne medarbeider skulle oppleve at huset mitt ble for dyrt å holde, kunne jeg flytte til en lettstelt leilighet, og jeg ville utføre mitt yrke uendret, uten bo- og driveplikt. Det er ikke like enkelt for bonden i sitt yrke å flytte fra sitt våningshus på tunet, dertil med bo- og driveplikt. Det ser stusslig ut der bonden river den historiske hovedbygningen, som har slukt så mye av tid og penger, og i stedet setter opp noe masseprodusert. I landet vårt er det svært så ofte bøndene som må dra lasset for kulturarv og kulturlandskap. De blir overlatt oppgaven å sikre et landskap med kvalitet, hos oss hvor landsbyene ikke finnes og hvor de nye brautende tettsteder frastøter mer enn de tiltrekker.