–Jeg har sluttet.
Hun sa det høyt og tydelig, og det ble helt stille. På gulvet foran meg sto en smart og velutdannet kvinne med halvvoksne unger og bekjente: Hun hadde sluttet med Facebook og twitter. Grunnen var enkel: –Jeg orker ikke all denne intimiteten med folk jeg ikke kjenner.
Dette var på en mottagelse på Manhattan. Nærmere sentrum i de selvopptattes rike kommer du ikke.
Plutselig var det flere som snakket om det samme. De hadde rett nok ikke sluttet, men tenkt på det. I stedet for å snakke sammen satt familien rundt stuebordet og sendte likegyldighetsmeldinger ut i cyberspace.
Jeg var fersk på Facebook og holdt kjeft.
Nå kommer debatten for fullt i USA. Hva gjør twitringen og facebookbruken med oss?
–Vi har gjort vårt dagligliv om til et slags peepshow, hevdet en forsker i TV-ruten.
CNN-mat.
En fredag formiddag dukket damen opp som hadde twitret under fødselen. Hun fortalte sin historie til CNN. Mens mannen tørket svette og kom med muntre tilrop mellom veene, stønnet den vordende mor:
–Gi meg mobiltelefonen.
Med noen tastetrykk oppdaterte hun facebookvenner – i ord og bilder – om utviklingen av fødselen. Hun hadde seks centimeters åpning, en nyhet hennes 300 facebookvenner sikkert ventet på.
Uten skam.
En sjekk viste at hun ikke var alene. I seg selv er det et interessant trekk i et land der bilder av en pupp kan utløse erstatningssøksmål!
De sosiale mediene har endret amerikanere, har forskere fortalt oss siden finanskrisen slo innover landet. For bare noen få år siden var det å bli arbeidsløs dessverre forbundet med skam. Men ungdom i twittergenerasjonen ser det ikke slik. De har ikke før fått oppsigelsen i hånden så gyver de løs på Facebook og selger seg selv. Dette er selvsagt bra. Det viser initiativ.
Problemet er jo at det ikke stanser der. Trangen til å formidle livet sitt gjør at det til slutt ikke finnes private soner igjen. I tillegg er vi ikke lenger til stede der vi fysisk er – selv i fødestuen. Moderne mennesker er alltid et annet sted. På Facebook, for eksempel.
