Marta Breens bok "Piker, vin og sang - 50 år med jenter i norsk pop og rock" ble beleilig sluppet på den internasjonale kvinnedagen i forrige uke, noe som selvfølgelig ga boken masse oppmerksomhet. En av dem som viet dette historiske verket spalteplass, var Dagbladets Anders Grønneberg, som på kommentarplass hilste jentene velkommen inn i rockevarmen, men likevel slo fast at rock fortsatt er en gutteting. "Jenter framstår i mye større grad som artister, sanger/låtskrivere, frontfigurer og vokalister i band, mens gutta trakterer instrumentene." Etter å ha lest Breens bok, sitter jeg derimot igjen med det helt motsatte inntrykket, rock er i aller høyeste grad en jenteting. Ikke bare har det vært det de siste 10 årene, men de siste 50 årene.

Jentene først ut.

I Breens bok får vi vite at den første rockelåten utgitt i dette landet faktisk ble sunget av en jente på 13 år. Ha i bakhodet at det var kvinnene som også ledet an bluesen. Uten blues, ingen rock! Videre får vi inngående kjennskap til Norges første jenteband The Dandy Girls, som turnerte i et tosifret antall land, også i Asia, og avslo å spille sammen med The Rolling Stones, fordi de ikke likte attityden deres. Dette var på samme tid som norske gutteband sloss så fillene føyk om å få de ettertraktede oppvarmingsjobbene på Sjølyst og i Njårdhallen for utenlandske band. Ingen dårlig start for jentenes rocketradisjon der.

Gutta dømmer.

Marta Breen peker videre på at problemet historisk sett ikke nødvendigvis er kvinnenes mangel på interesse, men heller at musikkhistorien har vært fylt med menn som ønsker å iscenesette kvinnene på en bestemt måte. Med inntoget av kvinner i musikkbransjen og journalistikken er denne situasjonen ganske forandret i dag. Men det er ikke fritt for at de hesligste eksempler fortsatt blir satt på trykk. Morten Ståle Nilsens anmeldelse av Bertine Zetlitz' album "Rollerskating" i Spirit og Oddmund Vaagsholms anmeldelse av
Sahara Hotnights album "Kiss & Tell" er to glimrende eksempler på nettopp det. Ingen tvil om at jenter med instrumenter ikke lenger er en kuriositet, og mye vil skje i årene som kommer, likevel konkluderer anmelder Anne Gunn Halvorsen i Spirit med følgende: "Jentemusikantene i norsk historie har kommet til sin rett mellom stive permer, fortjent og fornuftig. La oss bare håpe at en slik historiebok ikke blir nødvendig igjen." Jeg vil avslutte med å si det motsatte: La oss håpe at dette er den første boken i en serie av mange.