Som en riksdekkende nyhetsavis er det alltid et mål for Aftenpostens å ha en musikkdekning så oppdatert og aktuell som mulig. Dette nyhetskriteriet gjelder også for plateanmeldelser. I løpet av de siste årene har stadig mer av musikken vi har anmeldt, vært tilgjengelig på nett før den er å finne butikk. Denne situasjonen har reist en del viktige journalistiske problemstillinger.

Verne nyhetskriteriet.

I hvor stor grad skal musikkjournalister la seg styre av platebransjens pålagte lanseringsdatoer? Hvor lenge skal avisene vente med å skrive om musikk som enhver person med bredbånd og en datamaskin har tilgang til? Hvordan forholder man seg til musikk man kan streame fra anerkjente nettsteder som MySpace og YouTube, men hvor man ikke nødvendigvis kan kontrollere den egentlige kilden? Eller hva med alle de gangene det har vist seg at artisten eller plateselskapet, for å skape buzz rundt sitt eget produkt, selv står for nettlekkasjen? Det siste er for eksempel nærmest standardprosedyre når det handler om hiphop-utgivelser.

Fri informasjon.

På nettstedet journalisten.no satte Dagbladets teknologikommentator Jan Omdahl forrige fredag denne problemstillingen ytterligere på spissen ved å stille spørsmål ved hvorfor journalister i 2009 ikke skal bruke den frie informasjonen som finnes på nettet. Han påpeker at det er vanskelig å tenke seg at journalister innenfor andre felt enn musikkjournalistikk bare skal forholde seg til offisielle dokumenter, da de fleste avsløringene som gravejournalistikk har ført til er basert nettopp på lekkasjer og hemmelige dokumenter.

Ulik vurdering.

Disse meningsytringene står riktignok for Omdahls egen regning da Dagbladets egen musikkredaksjon siden i fjor sommer har hatt som offisiell retningslinje at de ikke anmelder plater som kan stamme fra ulovlig nedlasting. Det samme gjelder Dagsavisens musikkredaksjon, som ifølge journalisten.no kun anmelder nettlekkasjer med lovlig opphav. Men helt konsensus er det ikke blant de største norske avisene. Norges største tabloidavis, VG, har anlagt en litt mer fleksibel linje. Der vurderes hver og en utgivelse individuelt, uavhengig av kilden, så lenge det kan verifiseres at den stammer fra den originale utgivelsen.

Klare signaler.

Når det kommer til de rettslige grensegangene på dette feltet, er det mye som fortsatt er uklart og under utvikling. Riktig nok ble de fire tiltalte i The Pirate Bay-saken forrige uke dømt til både millionbøter og fengsel for medvirkning til ulovlig fildeling, men dommen er ennå ikke rettskraftig. Trolig vil det ta flere år før den blir det. Den går sikkert hele veien til topps i rettssystemet. Likevel sender denne rettsavgjørelsen såpass klare signaler at Aftenposten velger å ta den til etterretning. Det betyr at vi ikke vil anmelde noen plater hvor det hersker den minste usikkerhet om opphavet til en digital musikkfil er lovlig eller ikke. Selv om dette går på bekostning av vår rolle som nyhetsformidlere eller andre forbrukerhensyn.

I praksis betyr dette at du som leser, ikke vil finne anmeldelser av potensielle ulovlige nettlekkasjer på trykk, uansett hvor aktuelle de er.

Dette betyr likevel ikke at Aftenposten legger seg flat for musikkbransjens argumentasjon i fildelingsdebatten. Gjennom innsiktsfulle nyhetssaker og kritiske kommentarer kommer vi til å fortsette å følge platebransjen og deres lovlige alternativer til nedlasting av digital med skarpt blikk og en like skarp penn. Mye tyder på at det kan bli mye god og leseverdig journalistikk på dette området fremover. For så langt har de fleste forretningsmodellene som er blitt lansert, både når det gjelder pris og tilgjengelighet, stått til strykkarakter.