Både på replikkplass i avisen og egen hjemmeside anklaget Øyafestivalen i går Aftenposten, i saken om skjev kjønnsfordeling i festivalprogrammet, for å leke med tall.

Dagens avis viser at uansett hvordan man velger å regne på det, består likevel årets program av mer enn 83 prosent menn.

Dette betyr i realiteten at tingenes tilstand ikke har forbedret seg noe særlig siden undertegnede tok opp dette for tre år siden.

Premissleverandør.

Øyafestivalen har rett i at det finnes mange grellere tilfeller å vise til en dette, både på andre festivalprogram og i musikkindustrien ellers.

Men selv om Øyafestivalen langt fra er verstingen i den norske festivalklassen, er de likevel størst, noe som har gjort dem til en viktig premissleverandør i norsk musikkliv. Og i kraft av det har de faktisk mulighet til å påvirke situasjonen.

At festivalen for to år siden ble tildelt knutepunktstatus, og dermed fast plass på statsbudsjettet, gir dem ikke noe mindre ansvar for å lede de andre festivalene her til lands på rett vei.

Norsk suksess.

Øyafestivalen har tidligere gjort dette med stor suksess. Blant annet ved å satse aktivt på norsk musikk, både i det offisielle festivalprogrammet og med en egen klubbdag for mer ukjente artister.

De siste årene har de også brukt sin stigende status internasjonalt til å promotere norske artister i utlandet, med stor hell der også.

Øyafestivalen har utelukkende fått skryt for sin innsats for å løfte frem norsk musikk, også i Aftenposten, og ikke en eneste gang har det blitt hevdet at dette arbeidet har gått på bekostning av kunst eller kvalitet.

Er defensive.

Når det nå nok en gang settes fokus på den skjeve kjønnsfordelingen i den norske festivalsommeren, er det derfor synd å se at Øyafestivalen velger å innta en defensiv holdning ved å fraskrive seg enhver form for ansvar, istedenfor å ta det som en utfordring.

Festivalens positive effekt på veksten i norsk musikkliv har tidligere visst at en levende engasjement og en tydelig strategi, kan ha like stor effekt på kunstfeltet, som det kvotering har hatt på andre områder i samfunnslivet.

Om ikke annet kunne jo drivkraften for en slik satsningsområde være å sikre festivalens videre bærekraftighet.

En undersøkelse fra 2008 viste nemlig at 63 prosent av festivalens publikum er kvinner, og det er jo ikke umulig at de på et tidspunkt blir lei av å se opp til bare menn, på scenekanten.