Et deilig selvbedrag

Vi vandrer rundt i en fremmed og fargesprakende verden, på en ukjent planet som selv de minste kjenner bedre enn oss. Mellom de levende teddybjørnene "Luv Cubs" og "Gubben og katten i snekkerstua" på CD-ROM ser jeg mammaene, pappaene og onklene og fadderne vandre rundt. Med glass i blikket, fulle av tvil, mens de vakler mellom det oppbyggelig kjedelige og det fordummende morsomme.Jeg titter først på Edwis. Er det greit å kjøpe gatesmarte girl power-dukker fra toppen av ønskelisten? Vekk med det gamle dukkehuset fra den gang mor var liten. Inn med "Bratz E-Cafe - Surf the web and chill out". Her får ungene klar beskjed på pakken: "Når salget er over og kjøpesenteret stenger, er ingenting som en kjapp stopp på den lokale internettkafeen for en iskald cappuccino. En forfriskning for moteløven."Lekeprodusentene presenterer en nådeløs kommersialisme. Er det sånne barn vi vil ha? OK, disse dukkene står kanskje øverst på nissens liste, men har ikke jeg som voksen en oppgave her? Nei, avsted til den vesle, lekebutikken Sprell. Her kan vi kjøpe den alternative, den tenkende og politisk korrekte barndommen fra folk med tro på sine ting. Mellom trehvite skurebørster og populære klossetog finner jeg "Fashion Angels" - fire flate jenter klare for papirklær. Selvfølgelig i like mange forskjellige hudfarger. Her er det ikke shopping ungene skal læres opp i, men kreativitet og design. Fra instruksjonene: "Redd planeten! Bruk rester som ligger rundt i huset til å designe dine egne, resirkulerte moter". Ingen slitsom materialisme og kjøpepress. Bare kreative, glade barn. Ja, takk.Det er først på vei ut at jeg møter meg selv i døren. Er det egentlig ungene jeg forsøker å glede, eller er det min egen illusjon om en uskyldig barndom jeg vil kjøpe? Pedagogikk-professor Svein Erik Ulvund sier at plasten er kommet for å bli. At det viktigste på julaften bør være glade barn. Barn elsker farger og grønt slim, ikke nødvendigvis treklosser.Ungenes mål med leken er å etterape de voksnes verden. Det er fristende å tro at vi kan lure dem til å etterape en idyllisk illusjon. Så blir verden sikkert sånn når de blir store, ikke sant? Vi speiler våre egne drømmer i lekene vi kjøper.Ja vel, jeg innser at jeg kompenserer for at vår voksenverden har skrikende mangler, og at det kanskje ikke hjelper så mye å kjøpe idylliserende leker til neste generasjon. Men det er alltid deilig å lure seg selv.