Maktesløs boikott

Bombingen av Gaza og de drepte og skadede barna uten legehjelp fremkaller et naturlig og viktig engasjement. Vi får behov for å gjøre noe. Problemet med kulturell boikott som virkemiddel er at den egentlig handler om å ikke gjøre noe. I dette tilfellet er den et signal skapt av vår kollektive maktesløshet. Den vil først og fremst signalisere overfor oss selv at vi har tatt stilling.

Kulturell boikott er langt sjeldnere enn den flittig brukte økonomiske varianten. En av de mest kjente er musiker Steven Van Zandts initiativ mot apartheidregimet i 1985. Han samlet stjerner som Bob Dylan, Ringo Starr, Lou Reed, Peter Gabriel, U2 og mange flere bak slagordet og sangen «I aint gonna play Sun City» (sørafrikansk feriested). Boikottsangen ble faktisk selv boikottet av mange amerikanske radiostasjoner og nådde ikke lenger opp enn 38. plass der. Likevel husker mange låten fortsatt. Den heve utvilsomt den internasjonale bevisstheten om den grusomme raseskillepolitikken. Ni år senere klappet regimet i Sør-Afrika sammen, men det var først etter at USA til slutt gikk med på en økonomisk boikott i 1989.

Denne typen kunstnerisk, politisk engasjement er nok nettopp sånt som Trond Giske ønsker seg når han ber kunstnere engasjere seg i konflikten. Han mener kunstnere flest bør gjøre som dirigent Daniel Barenboim, som under nyttårskonserten i Wien oppfordret til rettferdighet i Palestina.

Vil ikke virke.

Problemet er at den typen oppfordringer er noe alle lett kan skrive under på. En boikott, derimot, retter seg mot den ene parten. I dette tilfellet Israel. Og boikott som virkemiddel har et spesielt kjennetegn: Den er bare effektiv dersom oppslutningen i omverdenen er total. Slik den var mot Sør-Afrika. I dette tilfellet er fullstendig oppslutning ikke realistisk.

Hva vil da egentlig en kulturboikott innebære? Engasjerte norske kunstnere ser primært ut til å engasjere seg i kulturell kontakt med palestinere, ikke israelere. Hvor ille blir det egentlig for israelerne dersom norske artister ikke forsøker å få plass på scenen der? Eller om vi nekter å kjøpe plater av israelske artister?

Den direkte politiske kunsten ligger stort sett begravet i ruinene av 70-tallet. Derfor er det ikke lenger selve kunsten, men inntektene fra den, som brukes mest effektivt politisk i dag. Som når Håkon Gullvåg selger bilder for en halv million kroner til skadede i Gaza, eller en lang rekke artister kommende lørdag arrangerer støttekonsert på Betong til inntekt for proteser til palestinske barn. Det gir både publikum og kunstnere følelse av å gjøre noe. Og det har faktisk en effekt.