Spørsmålene som ikke ble stilt

Ulovlig fildeling og piratkopiering er den største trusselen ytringsfriheten står overfor. Kopieringen truer livsgrunnlaget til forfattere og andre kunstnere verden over.

Det hevdet forlegger og ytringsfrihetsforkjemper William Nygaard i sin innledning til det åpne, internasjonale fagseminaret til Kopinor på Litteraturhuset i går.

Nygaard har helt rett i at saken er viktig. Dessverre viser det seg at holdningskampanjer overfor piratene har liten effekt. For å bryte ned den ulovlige fildelingen blir det stadig mer tydelig at vi er nødt til å overvåke alles nett-trafikk langt strengere enn i dag. Piratene er overalt. De store, stygge bakmennene har bare en begrenset rolle. Men hvor langt skal vi egentlig gå for å trygge opphavsretten? Er vi nødt til å bryte ned den fundamentale retten til et privatliv for å sikre et levedyktig kunnskapssamfunn i fremtiden?

En annen vei.

Da styreleder og professor Helge Rønning i Kopinor i går åpnet den internasjonale konferansen om «forfatteres rettigheter, forleggeres rettigheter og menneskerettigheter», skulle man tro han ikke kunne unngå å behandle de innebygde motsetningene i sin egen tematikk. Han valgte å ikke nevne motsetningene overhodet. I stedet ga han ordet videre til de internasjonale toppforfatterne Fay Weldon og André Brink. Som heller ikke lot til å se den rosa elefanten i rommet.

Samme morgen, i debatt på NRK Radio: Den andre siden av saken. Norske opposisjonspolitikere kappes om å kritisere datalagringsdirektivet i EU. Direktivet bryter altfor sterkt med personvernet, får vi vite. Ingen nevner hvilke ubehagelige konsekvenser det kan få for kulturen dersom vi avviser direktivet og dermed også avviser helt nødvendig, men ekkel overvåking.

Vanskelige avveininger er lett å hoppe over. På seminaret i går kunne Helge Rønning kanskje nevnt at norske innholdseiere har stevnet Telenor for retten, for å få teleselskapet til å blokkere for kundenes trafikk til The Pirate Bay. Det problematiske er at en slik blokkering også vil ramme helt lovlig innhold. Akkurat som kineserne rammer fri ytring når de stenger ute Wikipedia-artikkelen om byen Falun av frykt for «opposisjonssekten» Falun Gong. Rønning nevnte bare kineserne.

Oversett.

William Nygaard streifet så vidt den problematiske, franske lovgivningen som sperrer fildelere ute fra nettet etter tre advarsler. Han hevdet at han ikke hadde tid og plass til å gå inn på det faktum at fransk høyesterett avviste første utgave av loven, nettopp fordi den var i strid med grunnleggende menneskerettigheter. Så lett kan det også gjøres på et seminar om menneskerettigheter.

Samtidig viste han sin manglende forståelse for de virkelig vanskelige spørsmålene i saken ved å hevde at vi står overfor en motsetning mellom fri teknologisk utvikling og opphavsrett. Men teknologien utvikler seg temmelig fritt, den. Motsetningen står snarere mellom retten til personvern og opphavsrett. Mellom vårt legitime behov for frihet fra overvåking på nett, og kunstneres legitime rett til inntekter.

Det vil ikke være mulig å ta nettpiratene uten at vi alle oppgir noe av personvernet. Men hvor mye er saken verdt? Ingen av oss vil vel at alt vi gjør på nett skal overvåkes? Begge rettighetene er utvilsomt viktige. Det blir ved å finne en ny, hårfin og vanskelig balanse mellom de to at vi kan håpe på å ivareta både kunstnernes mulighet til å overleve, og samtidig holde Storebror på akseptabel avstand. Men første steg vi må ta, er å innrømme at vi snakker om balansekunst på sjeldent slakk line.