DET ER PRISVERDIG av Vetle Lid Larssen å etterlyse mer konfronterende kunst. Store deler av kunstlivet er i dag avhengig av å snakke det riktige språket med de riktige bevilgende organer. Da blir det vanskelig å innta den utenforposisjonen som har vært så fruktbar for kunstnere helt siden romantikken.
I stedet etterlyser han den uavhengige og konkrete refseren, vår tids Øverland eller Ibsen, Bjørneboe eller Wergeland. Han ønsker seg det bredt orienterte åndsmennesket, som kunne angripe politisk undertrykkelse og borgerlig dobbeltmoral.
Nostalgi.
Lid Larssen har markert seg som en dyktig og systemkritisk kunstner, senest i den krasse romanen Norske helter. Men han har også markert seg som en intenst nostalgisk skribent. Han skriver sørgesanger om nok en nedlagt fiskebutikk. Han ankommer et amerikanisert Tusenfryd og drømmer seg tilbake til et fordums, lurvete dansk Tivoli.
Problemet er at han inntar den samme nostalgiske posisjonen for å kritisere dagens kunst. Alt var liksom bedre før.
Øverland kunne samle hele landet i en krisesituasjon. Han kunne gi oss moralsk ryggrad. Men hvor er vår tids nazisme, Vetle? Norske kunstnere har riktignok en latterlig berøringsangst i møte med vår tids store og spennende identitetskrise – innvandringen. Men ellers har landet jevnt over altfor få kriser. Gatene er simpelthen ikke preget av politisk undertrykkelse. Selv den svære finanskrisen ser jo ut til å seile utenom disse oljeglatte kystene.
For tolerante.
Enklere blir det ikke av at den borgerlige dobbeltmoral ikke er hva den var. Borgerskapet har dessverre samlet seg om at det meste er greit – i individualismens navn. For å si det med Nils Rune Langeland: Det er de som ikke aksepterer likestilling, homofili eller innvandring som virkelig stiller seg utenfor i dag. Sandemoses Jante er det også bare rykende ruiner igjen av.
Lid Larssen ser ut til å mene at kunstnerne var bedre den gangen de kunne kjempe mot kvinneundertrykkelse og trangsynthet, eller for at jøder skulle få adgang til riket. Den gang ytringsfriheten ikke var en allmenn kjerneverdi.
Kanskje er prisen for et liberalt, åpent og relativt velfungerende samfunn en litt slappere og lite opprørende kunst. I et slikt land kan kunstneren aldri bli skikkelig heroisk. Den kinesiske samtidskunsten er spill levende for tiden. På et estetisk nivå hadde en dæsj undertrykkelse og en dose blind dobbeltmoral sikkert vært bedre, også for norske kunstnerne. Men ikke for folket.
Kommentarer