Mads «Pornopung» Larsen har reist til Argentina for å bosette seg lengst mulig unna norske feminister. En mer symbolladet flyttetur skal du lete lenge etter. Larsen har nok en gang brukt høsten på å kreve at norske jenter må slutte å knipe igjen knærne. Kvinner flest kan ha så mange sexpartnere de gidder, mens det for menn flest er en kjempejobb å finne noen som vil ligge med dem, hevder han. For Larsen er den jevne mann et marginalisert vesen som ikke har andre muligheter enn å søke til prostituerte om han skal ha noen som helst sjanse til å få seg et ligg.

Nei, det stemmer ikke med min virkelighetsoppfatning heller. At Larsen gjør seg til talsmann for de få mennene ingen kvinner vil ha, er uansett prisverdig. Slik plasserer han seg sammen med ofrene, som en stakkar. Han bryter med den stadig mer utdaterte forestillingen av hva maskulinitet er: Styrke. Men vi har ikke kommet lenger enn at selv den utvilsomt uredde Larsen ikke tåler å bli identifisert som svak. I en senere kronikk opplyser han at han selv de siste årene har hatt «flere sexpartnere enn 95 prosent av leserne». Akkurat.

Slik inntar han posisjonen som den umodne. Ungguttens iboende usikkerhet tvinger ham til å blåse seg opp og vise at han er kongen på haugen, akkurat slik unge gutter alltid har gjort. Umodent er det også å se på sex med kvinner som en slags rettighet. Det er som om han ennå ikke har forstått det mest fundamentale, at sex må være lystbetont for begge kjønn. Så enkelt, og så grusomt, er det.

Dagdrømmer.

Kjønnssosiolog og forfatter Preben Z. Møller påpeker også det urimelige i Larsens kravmentalitet. Det Larsen egentlig uttrykker, er den samme utbredte grunnholdningen blant unge menn som Coca-Cola fant frem til da selskapet lanserte brusen Zero rettet mot dem: De dagdrømmer om alle tenkelige goder – med «zero» av forpliktelsene som følger med. Som for eksempel sex med jenter som synes det er helt greit at du ikke blir til frokost. Eller god lønn uten krav om å jobbe.

Denne pubertale illusjonen formidler menns mest primale og tankeløse sider, de sidene vi må lære å kontrollere i en moderne, likestilt verden. De formidles fortsatt over alt og er en del av vår felles definisjon av hva en mann er. For eksempel i høstens film Fatso, når hovedpersonen Rino i sin tegnefilmfantasi utbryter: «Kaptein Kuk – krev din rett».

Men om den fåfengte fantasien om fri sex uten forpliktelser kanskje er en naturlig mannlig innskytelse, betyr det ikke at flertallet av moderne menn er i nærheten av å gi etter for denne typen steinaldertenkning. Larsen er snarere et eksempel på et sjeldent fenomen, nemlig at den fundamentalt umodne mannen er så velformulert at han kan gjøre seg gjeldende i offentligheten.

Han er ikke alene. Nettopp denne umodne mannen er en viktig og voksende gruppe. Minst fire amerikanske bøker fra i høst behandler fenomenet, med titler som The Decline of Men: How the American Male Is Tuning Out, Giving Up, and Flipping Off His Future. På omslaget til Men to boys – the making of modern immaturity, av 68-eren Gary Cross, sitter en dresskledd herre og spiller Game Boy med et smil. For Cross er dette innbegrepet av en maskulinitet i krise. Den nye guttemannen er ingen god modell for sine sønner, han er asosial i familien og holder seg usikkert til sin guttegjeng som voksen. En homofob kultur er nødvendig for å bekrefte hans egen diffuse og svekkede maskulinitet.

Med gutta.

Dessverre blir Cross sittende fast i sine tradisjonelle forestillinger av hva det vil si å være mann. Mer nyansert og moderne er mannsforskeren Michael Kimmel. Til sin bok Guyland har han dybdeintervjuet 400 yngre menn. Han peker på at de systematisk lever i et slags «guttaland», der pubertetens umodenhet dyrkes i et fellesskap som varer langt oppover i 20-årene og ofte enda lenger.

Tampen brenner for Kimmel når han peker på at svært mange av de unge mennene ser seg selv som utenfor samfunnet. Å gå rett inn i en forsørgerrolle virker lite attraktivt og altfor voksent. Mens det tidligere var nok å være en forsørger for å være mann, er forsørgerrollen ikke lenger tilstrekkelig. Mange kvinner ser seg ikke fornøyd med en trikkefører med fast inntekt. Og kvinners preferanser har avgjørende betydning for unge menn. Selv nekter jeg ikke for at mine forestillinger om hva kvinner vil ha spilte en rolle da jeg selv valgte å bli kulturjournalist. Det viste seg helt riktig å vekke betydelig større interesse enn mitt tidligere arbeid som datanerd.

Den mest interessante av bøkene jeg har lest er romanen Beslutningsvegring av Benjamin Kunkel, som nå er ute på norsk. Egentlig er boken en filosofisk refleksjon rundt den nye mannsrollen – forkledt som fiksjon. Hovedpersonen Dwight ønsker seg både dyp kjærlighet og seksuell frihet samtidig. Slik blir den moderne mannen lammet av de doble signalene som dagens kvinner sender ut: De vil bli behandlet galant og bli beskyttet av sin sterke mann, samtidig som de vil være likeverdige og helt frigjorte.

Den samme puslete, forvirrede mannen i møte med en sterk kvinne har Judd Apatow og Seth Rogen skapt en hel filmkomediegenre av i det siste. Sjekk 40 Year Old Virgin og Knocked Up om du ikke har sett dem. Som Kunkel så treffende formulerer det: «Det eneste som er sikkert, er at hvis du ikke vet hva du vil ha, kommer du ikke til å få det.»

Den unge mannens manglende evne til å bestemme seg og ta ansvar er ikke noe nytt fenomen. Norges litterære nasjonalfigur Peer Gynt er nettopp preget av en slik vankelmodighet og forpliktelsesangst. Også Daniel Braut i Arne Garborgs klassiker Bondestudentar snur kappen kronisk etter vinden.

Nye krefter.

I dag er imidlertid forvirringen mye større enn på deres tid. Hva det vil si å være mann er helt i flyt. Det eneste som er sikkert er at de gamle forestillingene om hva som er positive mannlige egenskaper ikke kan brukes.

Den ferske mannsmeldingen er et vaskeekte og velkomment produkt av statsfeminismen. Der blir dette solid belagt med statistikk. Den tradisjonelle mannsrollen, som ble aller mest tydelig i industriarbeideren før avindustrialiseringen, var først og fremst preget av fasthet. Den ansvarlige, modne maskuliniteten var kjennetegnet av fast arbeid, fast lønn, fast arbeidstid, fast partner og fast bosted. Det var en maskulinitet preget av ordnede forhold og plikter.

Den unge mannen på 28 som kikker på glamourmodellene i bladet FHM og driver fra det ene vikariatet til det andre, og kanskje også lever i et guttemannfellesskap av den typen vi ser i TV-serien Entourage, kan ikke tilby kvinnene noe som helst fast. Men fastheten er heller ikke noe damene etterspør. I hvert fall ikke før kvinnene er rundt 30, og bestemmer seg for at det er på tide å velge seg en stødig mann. Da blir det raskt orden i rekkene hos gutta.

Denne innordningen i det tradisjonelle voksne livet skjer bare mye senere enn tidligere. Det er opprørende for den eldre generasjon, som ser på ansvarlighet, og gjerne et visst gravalvor, som selve meningen med det å være mann. Dagens bestefedre tror kanskje at lek ikke lar seg forene med maskulinitet. Jeg har inntrykk av at dagens norske «guttemenn» ser det som en udelt glede å irritere sine fedre på dette feltet. Selv synes jeg nå det er stas å fortelle at jeg i en alder av nærmere 40 bruker en kveld ukentlig på å spille dataspill som 10-åringer ville hatt glede av, og opplever det som dagligdags at forlagsredaktører på min egen alder går med Star Wars-T-skjorter. Guttemannen har fått en legitimitet, også blant kvinnene, som den trange, patriarkalske mannsrollen ikke kunne romme.

Håp.

Kritikere som Kimmel og Cross hevder at den yngre mannen er sosialt inkompetent og isolerer seg, men tallene i meldingen viser at andelen menn i alderen 16-24 år som sier at de står uten fortrolige venner er halvert på 20 år. Også i alderen opp til 44 år har det vært en stor nedgang. De nye guttemannfellesskapene bør få sin del av æren for dette. Og den som tror at et mangeårig liv i guttegjenger fører til at den nye mannen ikke tar ansvar, kan ta også dette med knusende ro.

I dag blir du utledd dersom du, slik milliardær Jan Haudemann-Larsen gjorde i sommer, hevder at det er unaturlig for en mann å trille barnevogn. I 1988 sa 95 prosent av mennene at kona tok seg helt eller delvis av matlagingen. I dag svarer 55 prosent at de enten deler likt eller tar hoveddelen av jobben på kjøkkenet. Hva er dette, annet enn en mer ansvarlig mann? Akkurat som kvinnen har kjempet seg til et større spillerom i arbeidslivet, har mannen fått et større manøvreringsrom i familien. Dagens norske mann tar også et ansvar for sine barns lykke, og det må være udelt positivt for alle andre enn arbeidsgiverne.

Fellesskap.

Og dette er ikke bare en feministisk seier. Forskningen viser også at både menn og kvinner som lever i likestilte parforhold er mer fornøyde, og at risikoen for at de ønsker å bryte ut av forholdet er lavere enn i par med tradisjonelle kjønnsroller.

Norske menn er allerede i verdenstoppen i kampen for å utvikle en ny og ansvarlig mannsrolle skapt for et likestilt samfunn. Det forandres ikke av at vi letter litt på trykket ved å kjøre skateboard til vi er 40 eller leker oss i dataverdener. Leken er umodenhetens oppside. Kanskje har den forlengede muligheten til «umoden» voksen lek medvirket til at færre menn føler seg ensomme. I det minste trenger ikke voksne menn lenger tenke nostalgisk tilbake på sin egen ungdom, mens de ikler seg en patriarkatets gravalvorlige maske.

Noen få menn faller fortsatt utenfor. Men det er ingen grunn til å frykte at menn som gruppe skal marginaliseres fordi vi aldri vokser av oss den umodenheten som Mads Larsen gir uttrykk for. Han vokser nok til, skal du se. Det gjør vel jeg også. Så lenge det er en utvetydig utvikling at menn tar stadig mer ansvar i familien når den tid kommer at de virkelig trengs, er det ikke noe problem for samfunnet at ungdomstiden forlenges noen år.

Mens vi venter med å bli fedre, er det jo så mye morsomt å finne på.