I KJØNNSSOSIOLOGENS debutroman Deflora møter vi den 52-årige akademikeren og kronikkforfatteren Preben. Han er en av dem som ikke får de 30 år yngre damene han ønsker seg. Svaret er å kjøpe seg en 18-åring i Thailand. Etter den ferske loven som forbyr sexkjøp er dette nettopp blitt en forbrytelse.

Romanen skildrer den såkalte gamle grisen, en personlighetstype som utvilsomt er utstøtt og uønsket i det gode selskap her til lands. Eldre og middelaldrende menn skal liksom være verdige, de skal være omsorgsfulle, sterke og kloke, ikke kikke på 18-åringers pupper og rumper med lyst. I hvert fall ønsker dagens yngre generasjoner at de skal holde seg i skinnet. Kanskje er det nettopp vår egen frykt for hvordan vi selv kan bli om noen år vi kjenner på.

Denne frykten har drevet Møller til å beskrive en gruppe menn som utvilsomt eksisterer. I hvert fall om en skal dømme etter de 119 innleggene som kom da jeg skrev et slags forsvar for den moderne, umodne mannen for et par uker siden. I kommentarfeltet på nett gjør de seg overraskende sterkt gjeldende, de som mener at norske kvinner er kyniske, falske og bare vil puge penger av mennene sine.

Utenfor.

Ikke overraskende er de også opprørt over det ferske norske sexkjøpsforbudet. Prostituerte er i disse mennenes øyne alltid en utgave av «the happy hooker». Mange mener man må til land utenfor det rike Vest-Europa for å finne «vennligsinnede» kvinner.

Stemmene i kommentarfeltet viser en interessant motstand mot den hegemoniske norske feminismen, men de kommer sjelden på trykk i den strengt redigerte papirutgaven. De presenterer en blind, språkløs aggresjon mot kvinner. De målbærer sjelden argumenter, bare løse, negative karakteristikker. Frykten for at de selv må tilpasse seg for å tekkes kvinner er sterk og utbredt. Det er umandig å trene, kle seg pent, og i det hele tatt gjøre kvinnen til lags. Kvinnene er for kravstore. Det er aldri de selv som ikke oppfyller minimumskravene.

Preben i Deflora mestrer det polemiserende språket som de marginaliserte mennene i virkelighetens kommentarfelt mangler. Hovedpersonen forstår hele tiden at det han driver med er helt på jordet. I hans miljø på Litteraturhuset i Oslo vet han godt at det vil være et totalt tabu for en 52-årig professortype å komme hjem med en 18-årig thailandsk jente som knapt snakker engelsk.

Forstår.

«Det er galt at en mann som meg skal være med en så vakker jente, men når jeg ser henne betyr det ingenting.» Romanen beskriver godt den gjensidige fornedrelsen som både kunde og hore inngår i når behovet for sex møter behovet for penger. Forfatteren klarer å vekke vår motvillige sympati for den utstøtte gamle grisen. 52-åringens latterlige forelskelse i den prostituerte 18-åringen er like blind og søt og ektefølt som noen.

Vladimir Nabokovs moderne pedofiliklassiker Lolita ble forbudt i Storbritannia og Frankrike i 1956, før den nærmest ble et forbilde for en hel generasjon forfattere. Selv nå nylig, i 2001, ble franskmennenes enfant terrible Michel Houellebecq saksøkt for sin sexturisme-roman Plattform. En slik oppstandelse vekker neppe Deflora i vår provokasjonsbedøvede offentlighet.

Ane Farsethås skriver i Dagens Næringsliv om hvordan både Møller og hans motstander Mads Larsen forsøker å påberope seg en slags uberettiget stigmatisering av menn generelt. Men i denne romanen trekker Møller frem en spesifikk mannstype. En som med rette kan kalles både marginalisert og stigmatisert. Hverken leser eller forfatter trenger å forsvare hovedpersonens uakseptable og nedrige handlinger. I stedet tvinges vi til å akseptere at også horekunden Preben (52) er et menneske.