2300 KUNSTNERE og 36 av deres organisasjoner samler seg ikke om hva som helst. Støtten til oppropet «Dele – ikke stjele» er imponerende. I går innkalte kulturfolket politikerne til høring om opphavsrett på John DEE i Oslo. Blant partiene var det visstnok konkurranse om å få sitte i panelet, selv i en travel valgkamp.

–Norsk kultur er inne i en skjebnetid. Dette er vår tids viktigste kulturkamp, sier musikeren Kari Bremnes om kampen mot den ulovlige fildelingen. The Pirate Bay-saken før sommeren har nok medvirket til at spørsmålet har havnet høyt på dagsorden.

Sender mot mottager.

Kulturprodusentene forsvarer legitimt inntektsgrunnlaget sitt ved å stå hardt på opphavsretten. Samtidig har en tydeligere motfront tatt form. Den har utgangspunkt i nettets delingskultur og forbrukernes rettigheter. Folkene bak deltemeninger.no, fribit.no, urospredere.no og krevsvar.no utgjør en slik løs motfront. Venstre og SV har en viss tilknytning til denne bevegelsen. Delingsentusiastene legger vekt på de positive mulighetene ved teknologien. De er mindre fokusert på å straffe fildelere. Førstkommende lørdag holder de sitt eget debattmøte om saken.

Kulturprodusenter står altså mot kulturkonsumenter. Men de to sidene er påfallende enige i Norge. I motsetning til i Sverige har Norge ikke noen partier som vil bryte ned opphavsretten. Alle vil sikre kunstnerne inntekter. Alle ser på ulovlig fildeling som et problem. Piratpartiet finnes ikke her.

Hvordan?

Kulturprodusentene står ikke helt samlet. Den godt teknologiorienterte forfatteren Eirik Newth er en av flere med spesielt god greie på saken som har valgt å stille seg på samme side som Venstre. Kulturlivets nye hovedfiende ønsker å finne en ny finansierings- modell for hele kulturlivet. Den skal gjøre det mulig å tillate ikke-kommersiell fildeling. Det vil innebære en sentral- styring som selv dagens offentlig smurte kulturliv har vondt for å svelge.

Årsaken til at Venstre og Newth har tatt dette tilsynelatende håpløst urealistiske standpunktet er at de har studert problemet inngående uten å se noe alternativ. Omkostningene blir nemlig svært store om man i stedet skal sette virkelig effektiv kraft bak dagens kraftløse lovverk. Se på hvilke knallharde tiltak som faktisk er nødvendige for å få en viss effekt mot fildelerne:

Tøft.

I Sverige har IPRED-loven gitt private aktører betydelige fullmakter til å drive privat overvåking og til dels innlede straffeforfølging.

I USA må alenemoren Jammie Thomas-Rasset (32) betale 12 millioner kroner i erstatning fordi hun delte 24 sanger – uten å tjene en krone på det.

I Frankrike skulle HADOPI-loven gjøre det mulig for en egen offentlig instans å utelukke fildelere fra nettet – uten dom. Tre advarsler skulle være nok til at du ble stengt ute i et år fra alle franske Internett-leverandører. Loven ble vedtatt av parlamentet i mai, men i juni ble den underkjent av fransk høyesterett. Loven var i strid med menneskerettighetene.

De norske partiene har innsett at en slik hardhendt linje går for sterkt ut over både menneskerettigheter, personvern og sentrale rettsprinsipper. I hvert fall foreslår ingen av dem å følge disse landenes eksperimenter. Enigheten er påfallende. Men det er også maktesløsheten.

Handling.

Vi har fått den paradoksale situasjonen at alle står og roper på løsninger ingen kan formulere. Kulturminister Trond Giske innrømte faktisk i går, etter fire år ved roret, at det bare er å legge seg flat. Han har selv gjort altfor lite. Plutselig ser politikerne ut til å være enige om at det er behov for en egen Norsk Offentlig Utredning om fildeling og opphavsrett.

Mange i begge fronter påpeker nå at den suksessrike svenske musikktjenesten Spotify kan være en slags redningsbøye. Abonnementstjenesten har dratt mange pirater over til lovlig musikk på kort tid. Dette lovlige tilbudet er på mange måter bedre enn piratenes alternativ.

Men det er likevel svært usikkert om inntektene fra Spotify-lignende tjenester vil være i nærheten av å erstatte tapet til musikkbransjen. De fleste musikerne kan alltids holde konserter i stedet for å leve av platesalg, men det er ikke like lett for filmskaperne og forfatterne. Likevel er det neppe noen annen redning i sikte enn at smarte teknologer utvikler lovlige og uslåelige digitale løsninger i samarbeid med innholdseierne.

Politikerne blir i hvert fall ikke de første som finner redningsbøyen.