«Heyhey søtinger! ... har fått minst 239 spørsmål om hvordan jeg lager krøllene i håret mitt. Så here you go: (video)»

Klippet fra 14-åringen Emilie Nerengs blogg er typisk for tonen. På få måneder er den blitt Norges suverent største, med jevnt over 100 000 treff daglig. Det er mer enn hele Bergens Tidende makter. Under et innlegg kan Voe fort få oppunder tusen kommentarer fra lesere. Her i Aftenposten, snart Norges største papiravis, kan vi bare drømme om det samme.

Dermed kan det synes som blogging som fenomen endelig har nådd norske bredder og blitt en del av massekulturen. Men egentlig er det bare én spesiell figur som har en helt vanvittig appell: den ofte blonde, alltid sminkeelskende, oftest blide og «helsprø» tenåringsjenta. Av de 19 største på blogglisten.no i øyeblikket, er ikke én skrevet av en kjendis. Ingen har samfunnsspørsmål som tema. Tone Damli Aaberge er størst av de kjente navnene. På 20. plass.

Autoritet

Ikke rart at Emilie Nereng nettopp ble invitert av Høyskolen i Lillehammer til å holde foredrag, og at hun i neste uke skal tale for utdanningsministeren. Hun har tilsynelatende knekt koden som et samlet Medie-Norge jager etter, på talløse seminarer om sosiale medier.

«Årsaken til suksessen er selvsagt at Voe og hennes mange medsøstre fyller et behov som ikke kan fylles av den etablerte industrien»

Dessverre for mediebransjen finnes det ingen trylleformel som kan gi oss like mirakuløse resultater med like liten innsats. Årsaken til suksessen er selvsagt at Voe og hennes mange medsøstre fyller et behov som ikke kan fylles av den etablerte industrien.

Voe er nemlig den kule venninnen. Hun du selv aldri får når du er 14. Hun som hadde mareritt om at hun var på kjøpesenter på jakt etter Jimmy Choo-sko, og ble overfalt av Black Eyed Peas. Hjeelp! Hun som ler av seg selv. Og som likevel er spektakulært mye søtere enn alle andre – når det er det hun vil. Eller er hun kanskje snarere et idyllisert speilbilde av deg selv?

Klassisk

Fra bloggeren Tavi Williams' blogg, tavi-thenewgirlintown.blogspot.com

Den svære japanske popindustrien valgte allerede på 70-tallet ut noen få, søte modeller som idoler. Nå er det bloggerne som gjelder, og de vet å kommunisere med leserne. I USA fikk faren til den 13-årige motebloggeren Tavi Williams sjokk da New York Times ringte for å få et intervju med henne. Han visste ikke at hun blogget engang. Nå reiser hun verden rundt, og sitter på den meget ettertraktede første rad under New York Fashion Show.

Ikke lekkert

I Sverige har bloggfiguren Blondinbella, skrevet av Isabella Löwengrip, gjort furore i flere år allerede. Hun har ikke minst skapt kontrovers for sin hang til å selge sine meninger til høystbydende. 75000 ekle svenske må du ut med om du vil ha tre «artikler» på blondinbella.se for skomerket du skal selge.

Også ved norske Voes integritet stilles det nå spørsmålstegn. I et innlegg skriver hun om at «Meningene mine er ikke til salgs» og «Det har også vært noen som har prøvd å kjøpe et innlegg av meg hvor jeg skulle skrive positivt om dem til 5000, men sa nei, fordi jeg ikke ville.»

Fra den norske bloggeren Ullrikke Lunds blogg, ulrikkelunds.blogg.no.

Som alle andre større medier har hun allerede merket at hun må hegne om troverdigheten sin. Det kommersielle trykket er nemlig stort. En av de største norske bloggerne er Ulrikke Lund . Akkurat som Blondibella har hun sin egen nettbutikk knyttet til bloggen. Hvor troverdig er det?

Kanskje er uansett ikke integritet hovedpoenget for leserne deres, i en tenåringsverden der kultur, penger og produkter lever i en symbiose.

Balansegang

Å være en genuin fjortis fra Hønefoss er opplagt en fordel når man skal nærme seg dette markedet. Men den som tror det bare er å hamre ned noen linjer om lebestift og kjoler, kan kanskje også tenke over hvor vanskelig det er å skrive godt om disse ofte lite verbale temaene. I Norge er det nå 150000 aktive bloggere å konkurrere med. Å bli den ene som vinner 100000 daglige lesere er en kreativ prestasjon av de sjeldne.

Bloggjentene fyller en tom plass, en plass som ingen andre enn tenåringsjenter selv kan fylle. Uansett om de makter å fortsatt fremstå som autentiske stemmer, eller om de henfaller til å selge sine meninger til høystbydende, har disse barna helt og holdent skapt sin egen suksess. Vi i medieindustrien kan uansett ikke konkurrere. Da får vi heller finne på noe annet å skrive om.