Islamdebatt tar ny retning

Terroren i Norge og ideologien som drapsmannen Anders Behring Breivik oppgir som begrunnelse for ugjerningen har satt i gang en debatt om det politiske klimaet over hele Europa, ikke minst i Tyskland. Det skyldes ikke bare ugjerningens omfang, men også at Behring Breivik i sitt såkalte manifest siterer kilder fra en rekke land. Mange føler seg dermed direkte berørt.

Den økende oppslutningen om høyrepopulistiske partier i Nederland, Frankrike og Skandinavia har presset politikere fra hele spekteret til å bli mindre vennlig innstilt til innvandring og kulturelt mangfold, og å ta i bruk en annen retorikk enn tidligere, påpeker mange analytikere. Det har skapt et større rom der også mennesker som Behring Breivik føler seg hjemme.

Et eksempel er hvordan både den tyske forbundskansler Angela Merkel, britenes statsminister David Cameron og den franske presidenten Nicolas Sarkozy har erklært multikulturalismen for død.

Islamkritikk overalt

For islamkritikken kommer slett ikke bare fra ytterste høyre. I Tyskland har den mest profilerte talsmann for moderat islamkritikk vært sosialdemokraten Thilo Sarrazin. Spaltist i den konservative avisen Die Welt Henryk Broder er sitert av Behring Breivik, og Broders og Sarrazins eventuelle ansvar har gått igjen i den tyske debatten, sammen med kritikk av den populære islamkritiske bloggen «Politically Incorrect».

En av dem som mener at islamkritikere og høyrepopulister må ta inn over seg at deres synspunkter har en sammenheng med den norske terroren, er Gunnar Herrmann i liberale Süddeutsche Zeitung.

- Åpenbart fant Behring Breivik nok råmateriale i den politiske debatten til å snekre sammen sin 1500 siders lange rettferdiggjøring av massemordet. Det bør være grunn til å tenke over det politiske klimaet i Nord-Europa, skriver Herrmann.

Intellektuelle brannstiftere

Den nederlandske ukeavisen De Groene Amsterdammer kaller Geert Wilders og andre høyreorienterte for «intellektuelle brannstiftere», et fengende begrep som brer seg.

–De ledende europeiske populistene og islamhaterne (...) vil si at det ikke var dette de mente da de snakket om sin «totale krig». Kanskje er det sant, skriver avisen og håper at noen av dem vil tenke over at ord kan ha stor tyngde, og få politiske og moralske konsekvenser.

Den radikale tyske avisen TAZ påpeker at slike handlinger ikke oppstår i et tomrom – selv om høyrepopulister og konservative nå hevder så godt de kan at den Behring Breivik er et isolert tilfelle.

Die Welt har markert seg sterkest på den andre fløyen, og Broder skrev raskt kommentaren «Manifestet og jeg», der han harselerer med at hva slags litteratur Behring Breivik har lest er irrelevant. Avisen selv skrev en adskillig mindre sarkastisk leder der de tar sterkt avstand fra å røre ekstreme og moderate meninger sammen i en suppe.

- Den som nå prøver å skyve skylden for blodbadet i Norge over på «islamkritiske» forfattere og internettfora avslører fremfor alt en ting: Sin ignorante hjelpeløshet overfor den dype rystelsen av alt som hittil var sikkert.

Die Welt påpeker likevel at de som velger å se nordmannen utelukkende som et enkelttilfelle, gjør det for enkelt for seg.

Også Neue Zürcher Zeitung i Sveits ser et hav av avstand mellom populisme og ekstremisme, og hevder at sammenhengen noen ser mellom massemordene og økningen av høyrepopulisme i Norden er å betrakte som overtro. Mennesker ser etter mønstre for å forstå.

- Fanatikere er ikke interessert i politikk, men i voldserfaringen, poengterer de.

Kle dem nakne

Islamviteren Stefan Weidner slår an en annen tone i innlegget «Islamkritikerens dilemma» i Süddeutsche Zeitung.

Weidner viser til at Behring Breivik ikke rettet terroren mot muslimer, men angrep sitt eget samfunn, slik også hovedtyngden av islamistiske ekstremisters terror har rettet seg mot innbyggerne i muslimske land.

På samme måte er det med de vestlige islamkritikerne. De kritiserer egentlig ikke først og fremst islam, men de vestlige statene selv. De ønsker at de levde i et annet samfunn. Derfor burde vi stryke «islam» i islamkritikk, og «spørre dem der de står nakne foran oss: Hva vil dere?», skriver Weidner.