Billedstormere og Muhammed

I DAG FORBINDER vel de fleste ordet "ikon" med de små figurene vi har på datamaskinen og ordet "idol" med et populært syngeprogram på TV. Men i østkirken, den gresk-ortodokse, førte disse ordene til voldsomme stridigheter på 600 og til 800-tallet, til dels motivert av fremveksten av islam på den tiden, men også med solide røtter i egen tradisjon og trosoppfatning. Den kulturelle kollisjon mellom den greske verden, med dens utviklede skulptur- og billedkunst og en jødisk orientalsk trosoppfatning, bidro også til den bitre striden. Ikoner (av greisk eikon=bilde), er ennå i østkirken hellige bilder med religiøst motiv, enten av Kristus, av Jomfru Maria med Jesusbarnet eller helgenbilder. De er ikke på noen måte å forbinde med idoler (av gresk eidolon=bilde, avgud), de æres og har en meget spesiell betydning for den ortodokse troende.

Rettroenhet

. Ikonene males på en meget spesiell måte, uten det perspektiv vi er vant til fra verdslig billedkunst. Men også det har sin forklaring. Ikonet er flatt, en åpning mellom vår verden og det guddommelige, gjennom å se på ikonet får vi et innblikk inn i den andre siden. For igjen å holde seg til dataspråket, er ikonet et interface, et grensesnitt. Og det er viktig. Så viktig at ikontilhengernes endelige seier over motstanderne av avbildninger, ikononklastene eller billedstormerne, 11. mars 843, den dag i dag i den ortodokse kirke kalles Rettroenhetens søndag og feires første søndag i faste.Islam har sitt forbud mot avbildning av guddommen og faktisk av alle skapte vesener med opphav i Det gamle testamente, slik det står skrevet i 2. og 5. Mosebok. I Arabia var flerguderi utbredt før Muhammed fikk sine åpenbaringer. Det absolutte forbud mot gudebilder, og den nidkjærhet som Muhammed og hans etterfølgere viste i å opprettholde dette forbudet, skyldtes like meget kampen for å få religionen til å sette seg og hindre tilbakefall til avguderi.Det absolutte forbudet var forøvrig ikke mer absolutt enn at de ottomanske sultaner i hemmelighet godkjente og dyrket miniatyrkunst, der til og med profeten Muhammed var avbildet, av og til uten ansikt, av og til med slør. Men dette var og forble en hemmelighet for de aller fleste muslimer.Kristendommens første århundre var preget av mange varianter, mange retninger og mange motsetninger. Som den skotske forfatter William Dalrymple skriver i sin fascinerende bok "I skyggen av Bysants", antok de tidlige bysantinere, da de bokstavelig talt støtte sammen med Profetens hær, att islam bare var en ny, kjettersk form for kristendom. Men de samme muslimer, med sete i Damaskus, hånte samtidig de bysantinske kristne for tilbakefall. Dette, i tillegg til de egne indre trosmotsetninger, ga opphavet til ikonoklasmestriden, som bølget frem og tilbake i nesten to hundre år med diverse kirkemøter og lærde utredninger og mer håndfast knusing og ødeleggelse av religiøse bilder. For ikke å snakke om riving av klostre, ledsaget av tortur av og drap på munker. Hvor mange som ble drept og hvor mye som forsvant, vet selv ikke de mest utdannede historikere og kunsthistorikere. Mange og mye var det - før keiserinne Theodora til slutt beseglet striden.

Reformasjonen.

Men ikonoklasmen var ikke død. I Vestkirken fikk en annen utforming, og spesielt under reformasjonen, dukket den opp igjen. Igjen gikk store kirkelige kunstskatter tapt, også her i landet. Billedstormere er så langt fra bare muslimer.