En omfattende høring om forløpet til krigen i 2003 er nå i gang i Storbritannia, ledet av den erfarne embetsmannen Sir John Chilcot. Alle venter på at tidligere statsminister Tony Blair skal stille i vitneboksen, i januar. Men allerede nå er det klart at det var Blairs personlige egenskaper som leder, hans overbevisning og tenkesett, som førte landet inn i krigen mot Saddam Hussein i mars 2003, skulder ved skulder med USA. Gjennom ti år satte han sitt meget klare stempel på Storbritannias utenrikspolitikk – ikke alltid uten å komme på kant med både venner og allierte. Men i president George W. Bush fant han en sjelefrende.
Blair var i 2001 imot å invadere Irak, og overbeviste Bush om det. «Vi lar Irak være for en tid», sa presidenten fortrolig. Senere skiftet begge syn
Blair er en uavhengig leder som bruker magefølelse mer enn hodet, med stort maktbehov, høy tiltro til egen evne til å påvirke og kontrollere begivenheter. Mønsteret er fasttømret, og det burde ikke ha kommet som noen overraskelse at han støttet USA og sendte britiske soldater inn i Irak. Han kjørte sin linje igjennom, mot til dels skeptiske, men også svake motstandere i den britiske regjering.
Det var avgjørende at de to mest innflytelsesrike personer i regjeringen, daværende finansminister Gordon Brown og utenriksminister Jack Straw, ikke åpent sa seg uenig med ham. Da var det nesten fritt frem for en politiker som har avslørt meget karakteristiske personlighetstrekk.
Analyse.
Denne slutningen er blitt trukket av en britisk statsviter, professor Stephen Benedict Dyson. Han har kommet frem til den ved å bruke en personlighetsanalyse som allerede i 1980 ble utarbeidet av den amerikanske psykolog Margaret Hermann.
Statsvitere er uenige om det er strukturer eller enkeltpersoner som er avgjørende for politisk utvikling. Dysons studier faller inne under siste kategori, selv om han også påpeker at rammen en leder opptrer i, også har betydning for politikkutformingen.
Ettersom statsledere forholdsvis sjelden legger seg på en psykiaters eller psykologs benk – og offentligheten i hvert fall ikke får vite hvorfor de i så fall har gjort det – må man bruke andre metoder for å finne ut hvordan de er og hva de tenker. Hermanns metode kalles karaktertrekksanalyse, og hun har satt opp seks viktige kategorier: 1. nasjonalisme (hvilken vekt man legger på et lands ære og verdighet), 2. kontroll (sterk eller mindre sterk tiltro til egen kontrollevne), 3. maktbehov, 4. tilhørighetsbehov (vennskapelige forbindelser med andre), 5. begrepsmessig kompleksitet (evne til å diskutere med andre og ta inn deres synspunkter), 6. mangel på tillit til andre.
Spørretimen.
Karaktertrekkene kan leses ut fra de politiske ledernes uttalelser over tid. Forskerne bruker altså ord som data i sin innholdsanalyse. I Blairs tilfelle er det vel 200000 ord som statsministeren gjennom ti år uttalte under spørretimer i det britiske Underhuset. Spontanspørretimene ble brukt fordi uttalelsene dermed ikke var polert og frisert av taleskrivere eller Blair selv. Alle disse ordene er deretter kjørt gjennom et spesielt analyseprogram – ut fra antagelsen om at «tankeprosesser ligger under muntlig og skriftlig kommunikasjon». (Vi får da inderlig håpe det gjelder, både for statsministre og andre!) Analysene ga et klart bilde av Blair allerede etter Kosovo-krigen i 1999, mener Dyson. Deretter gjentok mønsteret seg i Afghanistan i 2001, og altså i Irak før og etter invasjonen i 2003.
Svart/hvitt-aktivist.
Det er et interessant bilde. Det viser en mann som førte en meget aktiv, nærmest aktivistisk utenrikspolitikk. Han var den rene politiske duracell-kanin. (President Bill Clinton måtte til og med be ham roe seg i Kosovo-konflikten). Blair har meget sterk tro på at han kan påvirke begivenhetenes gang. Han er lite nyansert i sin tenkning og like lite interessert i å høre andres meninger. Han snakker i moralske, nesten bibelske, vendinger om «det onde» og «det gode», «dem og oss», og han har stort maktbehov – vil tvinge sine meninger igjennom. I tillegg viser han nesten forakt for eksperter og de etablerte forvaltnings- og politiske organer («Det forbaskede Establishment, hva ville nå de ha gjort!») og omgir seg med en liten gruppe likesinnede.
Blair sendte britiske styrker inn i Irak etter å ha benektet at Storbritannia hadde noen planer om å gå til krig. Benektelsene og hemmeligholdet bidro til at disse soldatene – som altså kjempet «det godes» sak mot «den onde Saddam» i Blairs forestillingsverden – var til dels dårlig forberedt og utstyrt. Hvor moralsk høyverdig det var å gjøre det, kan jo i høy grad diskuteres, og vil helt sikkert bli ett av spørsmålene til Blair når han endelig stiller til høring i januar.
(Kilder: Stephen Benedict Dyson: The Blair Identity Personality and British Foreign Policy
S.B. Dyson and Brianna Lawrence: Blair’s War: Institutional and Individual Determinants of the British Choice in IraqMargaret Hermann: Explaining Foreign Policy Behaviour Using Personal Characteristics of Political Leaders.)
Kommentarer