Delelinjen til Haag!

DETTE BØR statsminister Jens Stoltenberg si til kollega Vladimir Putin under besøket i Moskva i mai: «Nå har vi snakket og snakket siden september 1970, studert kart og havbunn, snudd bunken med argumenter x antall ganger. Vi kommer ikke i mål med å løse delelinjen på kontinentalsokkelen i Barentshavet. La oss sende hele saken til Den internasjonale domstol i Haag. Det er FNs høyeste juridiske organ. Både Russland og Norge setter FN høyt. Russland har en av de 15 faste dommerne i domstolen. Siden 1946 har domstolen dømt i 90 saker, blant annet om grenser til havs.»

«Når vi så har dommen og grensen, kan Russland og Norge virkelig sette fart i det tosidige samarbeidet i nord, med et fast og klart utgangspunkt. Det vil være i begge lands interesse. Vi har både fisk og olje og gass som verden vil ha. Min regjering har utarbeidet en nordområdesatsing. Den vil det virkelig bli spenst i.»

Konstruktivt.

Dette forslaget er hverken utfordrende eller aggressivt, det er konstruktivt og vitner om vilje til å skjære igjennom. Voldgift er ikke noe nederlag i folkeretten, voldgift er en internasjonal mekanisme som er til for å løse tvister på fredelig vis.

Og etter 40 år, der ingen av partene har hatt hastverk, er det på tide å prøve noe nytt. Nå foregår all verdens konferanser om nordområdene. NATOs utenriksministre drøftet det i Reykjavik i forrige uke, EU har begynt å se nordover, til og med USA vurderer å ratifisere FNs havrettstraktat, som ble inngått i 1982.

Klimaendringer og issmelting har fått noen til å snakke om et sikkerhets- og næringspolitisk kappløp mot nord. Det kappløpet har ikke forlatt startblokkene ennå. Før det skjer, ville det vært fint om reglene og målet var blitt fastsatt.

«De gamle knarkene i Haag», som havrettsminister Jens Evensen kalte dommerne – før han selv ble en av dem, fra 1985 til 1994 – er høyt kompetente jurister. De har lang erfaring, og til tross for et par uheldige avgjørelser har de en meget solid rekke av velfunderte dommer å se tilbake på.

Og FN-domstolen har lang fartstid, den er en direkte fortsettelse av Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie, nedsatt av Folkeforbundet så tidlig som i 1922.

Delelinjen.

Havretten er gammel. Den begynte i 1609 da nederlenderen Hugo Grotius (Huig de Groot) fastslo prinsippet om havenes frihet. På 1950-tallet var det stor utvikling i havretten, med fire internasjonale avtaler i 1958. Den ene av dem, om kontinentalsokkelen, fastslo at utgangspunktet for deling av havbunnen mellom kyststater skal være lik avstand fra bestemte målepunkter på land. Dette kalles midtlinje eller ekvidistanse-prinsippet. Nordsjøen er oppdelt slik, det er også Beringstredet mellom USA og Russland og Det kaspiske hav mellom Russland, Azerbajdsjan, Iran, Turkmenistan og Kasakhstan. Pluss en rekke andre sokkelområder.

Men i nord trakk Sovjetunionen i 1926 en linje langs en meridian nordover og kalte det «vestgrensen for Sovjetunionens polare besittelser.» Denne følger ikke midtlinjen, som Norge hevder, og som Russland godtok som prinsipp for deling allerede i 1958. Mellom disse to linjene ligger et havområde på 155000 kvadratkilometer. Og akkurat dette har altså Oslo og Moskva snakket om siden 1970.

For å gjøre det hele enda mer komplisert: På tvers av dette området ligger en litt mindre sone – «gråsonen» på 67500 kvadratkilometer. Det er en midlertidig avtale for regulering av fiskerier, inngått sommeren 1977. Den skulle vare ett år. Nå er den fornyet i snart 32 år.

Kompromiss.

I voldgift vil det alltid være et element av usikkerhet om resultatet. Domstoler har lett for å finne frem til kompromisser. Men utgangspunktet for en Haag-løsning er klart: Midtlinjeprinsippet er erklært folkerett. Russland har godtatt det og brukt det tidligere.

Og hva risikerer Norge om det skulle bli en dom? I aller verste fall at det russiske syn vinner frem fullt og helt. I beste fall at det norske syn vinner frem fullt og helt. Skulle det bli et kompromiss, er ikke det verre enn det Norge har signalisert hele tiden.

Og i aller beste fall: En klar og enkel linje er det beste utgangspunkt for en næringsutvikling som nå ligger på vent i nord. I år skal det bare bores ett – 1 – hull på ubestridt norsk sokkel i Barentshavet. Regjering og næringsliv lider nærmest av berøringsangst. Russiske geologer har kartlagt store deler av det omstridte området – det finnes sannsynligvis store ressurser der. Det er nok en av grunnene til at den norske kompromissviljen ikke er fulgt opp.

Send saken til Haag. Da kan jo statsminister (da president) Putins løfte i Oslo til statsminister Kjell Magne Bondevik i 2002 gå troll i ord: at delelinjen vil bli løst før de begge blir pensjonister.