DET FINNES SÅ mange eksempler fra verdenslitteraturen. Så mange store forfattere har skapt sin egen virkelighet, sine egne personer, med byggesteiner fra en virkelig virkelighet. De har bygd, de har smidd, de har formet og fargelagt slik at vi - leserne - gjennom oppdiktede personer har fått større innsikt i, og kunnet leve med, samfunn og menneskeliv som er så langt fra oss, geografisk, kulturelt, ideologisk, religiøst.Vi har en Miguel de Cervantes og hans "Don Quixote." Vi har en Charles Dickens og hans "Oliver Twist". Vi har en Lev Toslstoj med "Kirg og fred". Cervantes skrev i den spanske gullalder på 1600-tallet, Dickens i England på 1800-tallet, Tolstoj i Russland på 1800-tallet. Vi har langt flere. Vi har Franz Werfel, jøde født i Praha som da var en del av Østerrike-Ungarn. Hans bok "De førti dagene på Musa Dagh" om folkemordet på armenerne i 1915, var en øyeåpner da den kom i 1933. Men den hindret ikke nazistenes folkemord på jøder noen år senere. Det går ikke å ramse opp alle forfattere. Da ville denne artikkelen vært som en telefonkatalog: full av navn, men mager på persontegning.

Forståelse.

Så har vi forfattere nærmere oss i tid. Nærmere oss også fordi de gjennom sine verker kan gi oss større forståelse for aktuelle konflikter, hva som driver dem, har drevet dem frem og ikke minst et innblikk i hvordan mennesker som lever midt i konfliktene, kan klare å utholde dem. Vi har en Aleksandr Solzjenitsyn, som ga oss beretninger fra Stalins grusomme leirrike i Sovjetunionen, GULag. Og hvordan menneskeverdet likevel kunne overleve.Nå har vi Khaled Hosseinis "Drageløperen", et kikkhull inn i et Afghanistan som var og hvorfor det er blitt et Afghanistan slik det nå er. Mange har lest boken. Enda flere vil se filmen. Det er verdifullt, nå som vi står midt i en opphetet, av og til temmelig naiv og lite innsiktsfull debatt om Afghanistan. "Drageløperen" er fiksjon, det vil si oppdiktet. Men den er ikke fiktiv, det vi si innbilt. Bare én scene er verd hele boken: der en ung talib, representant for "Departementet for dydens fremme og bekjempelse av synd" bruker stokken på en kvinne som hever stemmen for å snakke til en gammel, halvdøv mann. Kvinner skal ikke heve stemmen i Taliban-land.

Balkan.

Vi har andre konflikter, som ligger oss nær i tid og enda nærmere geografisk. Om kort tid vil Kosovo, til nå en provins i Serbia, erklære sin selvstendighet. Kanskje vil Kosovo en gang bli FNs 193. medlemsland. Men før det vil avisene, også denne, være fulle av artikler om problemet Kosovo, slik vi skrev spalte opp og spalte ned om Slovenia, Kroatia, Bosnia, Montenegro på 90-tallet.Vi gjorde vel det vi kunne for å formidle kunnskap om Balkan. Men vi kan aldri slå nobelprisvinneren Ivo Andric. Født i Bosnia, også det engang under Østerrike-Ungarn. Hans roman "Broen over Drina", og andre bøker, levendegjør historien i det urolige Balkan. Vi kan aldri slå albaneren Ismail Kadaré, med for eksempel "Den døde hærs general". Men vi kan i det minste sitere ham, fra da han fikk Bookerprisen i 2005. "Jeg håper prisen viser at Balkan kan produsere mer enn konflikter, borgerkriger og etnisk rensing." Kadaré er selv eksempelet på at pennen er mektigere enn sverdet.