Fiktivt kappløp

BAK AFTENPOSTENS resepsjon står en glassmonter med et langt telegram sendt til avisen av polarforsker Roald Amundsen. Norges flagg var plantet på Sydpolen 14. desember 1911. Norge og Amundsen hadde vunnet kappløpet med Storbritannia og Robert Scott om å bli først. Men Norge eier ikke Sydpolen.I Moskva sender TV-stasjonen Rossija ut bilder av to miniubåter som plasserer det russiske flagg på havbunnen under Nordpolen, 3. august 2007. Ekspedisjonen får gratulasjonstelegram fra president Vladimir Putin. Senere viser det seg at TV-bildene var hentet fra filmen Titanic i 1997. Det er ingen tvil om at veteranforskeren Artur Tsjilingarov virkelig var nede med flagget. Men Russland eier ikke Nordpolen.Flaggplanting og symboler er fortsatt viktig i internasjonal politikk, som både staters og statsmenns personlige prestisje er det. Russland har åpenbart stort behov for å hevde seg igjen etter en lang periode i skyggenes dal. Moskva kan ha oppnådd noe av det man ville med symbolhandlingen. Både medier og politikere, som tidligere ikke har vært spesielt interessert i hverken nordområder eller FNs havrettstraktat, snakker plutselig i store bokstaver om "Kappløpet om Nordpolen".

Kommisjon.

Er det egentlig et kappløp? I så fall, har ikke Russland vunnet det, ved å være først fremme med flagg på havbunnen? Svaret på begge spørsmål er nei. Hvis det skulle være snakk om et løp, så foregår det egentlig i organet med det tunge navnet Kommisjonen for begrensning av kontinentalsokkelen.Kommisjonen har sitt utspring i FNs havrettstraktat, undertegnet i 1982. Traktaten har mange paragrafer og bestemmelser. En av dem er at land innen ti år etter at de har godkjent traktaten, skal fremlegge målinger og eventuelle krav om en sokkel utover 200 nautiske mil. Russland som ratifiserte traktaten i 1997, gjorde det allerede i 2001. "Løpet" i kommisjonen går ikke fort, og foregår etter klare regler med jurister, geologer og geofysikere som overvåker kappløpdeltagernes hvert minste lille skritt. Akkurat nå er ekspertene i Kontinentalsokkelkommisjonen i ferd med å granske alle data etter at Norge (vi ratifiserte i 1996) i november i fjor overleverte et krav om kontinentalsokkel i nord. Det strekker seg ikke lenger enn 84 grader 41 minutter nordlig bredde, altså et godt stykke unna Nordpolen. Så dermed er ikke Norge med i konkurransen om å ha eiendomsrett til Nordpolen. At vi har interesser lenger sør, er en annen sak, og at disse interessene er noe annerledes enn Russlands interesser, vet vi også etter 33 år forhandlinger om en delelinje i Barentshavet.

Oppvåkning.

Derimot er både Canada, Danmark og USA blitt oppmerksom på nordområdene, utfordringene og mulighetene. Vi hører uttrykk som at spesielt canadierne "bråvåknet" da russerne plantet flagget for 11 dager siden. Nå har nok Canada vært småvåken en tid, spesielt siden 2005, da striden med Danmark om Hans Ø/ Hans Island i stredet mellom Canada og Grønland tilspisset seg, også med flaggplanting av danskenes Dannebrog og canadiernes røde lønneblad. Pluss et par marinefartøyer på tokt. Canada har også en del av sin oppmerksomhet rettet mot USA, for issmeltingen i nord har nå åpnet nytt farvann, og hvem skal kontrollere dette? Etter hvilke regler?

Geomorfologi.

Vi kan like gjerne lære oss ordet geomorfologi med én gang, vi kommer til å støte på det mange ganger i årene fremover. Det er vitenskapen om jordoverflatens former og deres opprinnelse. Det er geomorfologien av de undersjøiske ryggene, havbunnens fjellkjeder, kappløpet egentlig dreier seg om, blant annet om Lomonosov-ryggen som går tvers over polbassenget.Den russiske flaggplantingen var en liten del av en seriøs ekspedisjon som tar sikte på å vise at Lomonosov-ryggen geomorfologisk er en forlengelse av russisk kontinentalsokkel. Men Canada og Danmark går nå i gang med målinger som kanskje vil vise at det er deres kontinentalsokkel som er forlenget ut på ryggen. Det er den prosaiske sannhet om kappløpet om Nordpolen.

Innvortes og utvortes.

Men la oss ikke helt glemme Russlands flaggplanting. Vi kan regne med at det både var til innvortes og utvortes bruk, for å vise at stormakten er kommet tilbake, akkurat som patruljeflyvningene med bombefly i juli i Norskehavet, og i forrige uke i Stillehavet, var det. Eller for den sakens skyld striden med Estland om det sovjetiske krigsminnesmerket i Tallinn tidligere i vår. Minnesmerker, i dette tilfellet "Bronsesoldaten", er også et potente symboler.Symbolpolitikk må ikke trekkes for langt. Muskelspill med bombefly, utskjelling av små naboland eller flaggplanting både her og der, kan slå tilbake. Russland kan ha gjort seg selv en bjørnetjeneste denne gangen, selv om flaggplantingen får null innvirkning på behandlingen i Kontinentalsokkelkommisjonen. Omverdenen er blitt oppmerksom på nordområdene. Det er ikke nødvendigvis til Russlands fordel.